Kvalitet i et nøtteskall.

Ny finansiering og regulering står på trappene i barnehagesektoren. Inngangen med kutt i pensjonstilskudd til private barnehager har skapt stor usikkerhet. Til og med ideelle aktører opplever like kutt og også andre aktører som har satset på kvalitet sliter nå med å få budsjettet til å gå opp. Når nå regjeringen vil legge frem planene for ny finansiering og regulering, så blir det spennende å se om de klarer å fange kvaliteten og mangfoldet, eller om begge forsvinner ut av sektoren. Noen vil hevde at de enda ikke har sett ønsket kvalitet.

Eierskap til kvalitet.

Kjedene vil trolig forsvare sin eksistens med at de er lokomotivene som står for innovasjon og kunnskapsutvikling i sektoren. Selv om en kan være uenig i Mari Fagerheim sin kritikk av Anne Lindboes uttalelser om at konsolideringen truer mangfoldet, så fortjener artikkelen en refleksjon. Er det slik at mangfold i kraft av seg selv entydig gir økt kvalitet? De nasjonale foreldreundersøkelsene toppes i stor grad av enkeltstående barnehager, ofte små enheter. Det gir en indikasjon på at små og enkeltstående barnehager kan gi et veldig godt kvalitativt tilbud. Utfordringen er at effektiviseringen med større kommunale enheter utløser lavere tilskudd uten at små private enheter har mulighet til å hente ut samme stordriftsfordeler.

Effektivitet overstyrer kvalitet.

Spørsmålet er om disse stordriftsfordelene gir økt kvalitet. Et større nettverk kan gi økt fagmiljø og systemutvikling betinget av bevisst målstyring som kan styrke kvaliteten. Det hjelper likevel lite om effektivitetsmål overstyrer kvalitetsmål. Et godt eksempel på det er utvikling av styrerressursen som er halvert per årsverk i grunnbemanning de siste 20 år. Steffen Handal har gode moment hvordan denne utviklingen er et paradoks når det skal satses på kvalitet og fagutvikling. Samtidig leser vi at Drammen kommune har gitt administrasjonen styringsmål å skape større og robuste enheter som utløser stedlig ledelse. Siden det ikke er lovregulert et forholdstall mellom styrerressurs og årsverk i grunnbemanning, så vil en presset kommuneøkonomi ha insentiv til å drifte størst mulig enheter med lavest mulig styrerressurs per årsverk i grunnbemanning. Likeledes vil kommunen ha insentiv til å drifte størst mulig avdelinger som utløser lavest mulig antall mellomledere. Mye tid går da bort til personaladministrasjon, men en sparer en drøss på å ikke måtte ringe vikarer når en i utstrakt grad sjonglere store og små mellom gruppene som blir større og større. Men hvor ble det av tid til faglig utvikling og forutsetning for å se hvert enkelt barn?

Vil en ny finansieringsmodell ivareta mangfoldet?

Det er disse rammene som legger føringer for hvordan sektoren utvikles. Om det er i retning bedre kvalitet stiller jeg meg veldig spørrende til. Det eneste jeg vet, er at små og enkeltstående barnehager har fått det mye vanskeligere økonomisk på grunn av dette og det blir feil å legge skylden over på kjedene når det er reguleringen som gir insentiv. Cathrin Janøy (MDG) har forventning om at en finansieringsmodell vil i vareta mangfoldet hvor det blant annet nevnes økt grunntilskudd. KS anbefaler en differensiert sats da innretningen fra foreslått BDO modell omfordeler noe av tilskuddspotten i favør små barnehager. Det vil si at større private barnehager skal finansiere smådriftsulempene til de små private barnehagene. En omfordeling er positivt for mangfoldet, men det skurrer når tilskuddspotten som det skal fordeles fra, skrumper. Mye. Sannsynlig vil det bli umulig å opprettholde god kvalitet i både store og små private enheter hvorvidt de er idelle eller kommersielle. Hvorfor? Fordi innretningen til flertallet i Storberget-utvalget i regi av KS ønsker fri lokal styringsrett der kommunene kan holde unna de mest kostnadskrevende barnehagene. Dermed blir tilskuddspotten til private barnehager redusert betraktelig og forsterke forskjellen mellom antall skattekroner per barn i kommunale barnehager i forhold til barn i private barnehager. En differensiert sats eller økt grunntilskudd kan veie opp noe for små barnehager, men trolig vil den totale potten reduseres slik at tilskuddet kanskje ikke en gang vil klare å holde takt med lønnsutviklingen til tross for økt grunntilskudd. Modellen vil også slå ulikt ut fra kommune til kommune, så selv om en er en liten barnehage, så er en ikke garantert en tilskuddsramme som gjør det mulig å overleve. I tillegg skal i følge Storberget-utvalget kommuene selv få velge om de skal benytte differensiert sats. Her blir det veldig mye usikkerhet å forholde seg til der private aktører i større grad blir behandlet som et supplerende tilbud i stede for et likeverdig tilbud.

Og snipp, snapp, snute, så var barnehagekvaliteten i halve kongerike ute. I kampen mot "velferdsprofitører" har en sannelig klart å sette snublefoten foran alle private aktører uten en gang se hvilke økonomiske forutsetninger hver enkelt aktør har for å tilby en god tjeneste.

Det eneste som kan overstyre denne utviklingen nå er skjerpede nasjonale kvalitetskrav med samtidig finansiering der det nasjonale tilsynet også får mandat til å føre tilsyn med kommunene. Det vil utjevne forskjeller mellom kommunene og gi en tilnærmet minstesats. Det hjelper likevel lite dersom kommunene ikke i større grad gis insentiv til å satse på kvalitet. Ekte og kjærlig kvalitet som ikke er forkledde store og flytende barnegrupper med god pedagogtetthet to timer per dag. Vi snakker om øremerkede milliarder til nok hender i løpet av hele dagen i alle barnehager, uavhengig av eierskap.

Tilbake til Fagerheims artikkel. Hun har helt rett at det er sårbart å stå alene. Derfor er det utrolig få enkeltstående barnehager som gjør det. De samarbeider lokalt, både med hverandre, kjeder og kommunale barnehager. På nasjonalt nivå er de aller fleste organiserte, de fleste i PBL. I samarbeid med sin organisasjon burde enkeltstående barnehager som søker å sikre både kvalitet og sin unikhet i større grad samle seg for å utjevne konkurransefortrinnene som både kjedene og kommunene har. Det er i hovedsak disse UH-sektoren samarbeider med når midler fra forskningsrådet fordeles. Dermed vil enkeltstående barnehager komme på etterskudd i utviklingsarbeidet og tilgang til ny forskning. Nasjonalt kunnskapssenter for barnehager kan med noen grep utjevne denne forskjellen. Dersom alle barnehager kan få en bærekraftig økonomi, så kan PBL på mange måter være nøkkelen for å sikre at alle medlemmer har mulighet til å bli en høykvalitetsbarnehage. Det er spennende å lese strategiplanen der organisasjonen tar til orde for et kvalitetsutvalg som skal se på struktur og prosesskvaliteten i sektoren. Dette bør gjøres i lys av hvilken tjeneste foreldrene ønsker seg. Det er for de sektoren eksisterer og regjeringen bør lytte til hvilken kvalitet og valgfrihet foreldrene vil ha når det kommer til gruppestørrelse og faktisk bemanningstetthet gjennom dagen. Hvis ikke vil jeg oppfordre FUB til å initiere en felles aksjon som helt sikkert vil få støtte fra både fagforeninger og arbeidsgiverforeninger. Det er nå fremtidens barnehagesektor er i støpeskjeen. Ingen masterutdanning kan blåse vekk bemanningskrisen.

Smittevern i et nøtteskall.

Merknad: Denne artikkelen er personlige synspunkter og ikke skrevet av kvalifisert helsepersonell. Lesere som følger råd eller annet som følge av artikkelen må selv stå til ansvar for dette. Viser ellers til myndighetenes oppdaterte anbefalinger via regjeringen, FHI eller helsedirektoratet. De er ikke alltid entydige, men følger du regjeringen.no, så er de i alle fall ansvarlige hvorvidt de følger faglige råd eller ikke.

Debatten omkring karanteneregler for ansatte i oppvekstsektoren har vært intens. Myndighetenes premiss om at skoler og barnehager skal være åpne er førende og har for ansatte gitt noen logiske brister blant annet når det kommer til bruk av fritidskarantene. Aldri før har ansatte følt seg så lite verdsatt, i alle fall dersom vi skal legge kommentarfeltene i sosiale medier til grunn. Spørsmålet er, har ansatte god grunn til denne reaksjonen, eller har det dannet seg en konsensus omkring en sytekultur som ikke klarer å fange helheten og gi løsningsforslag på de utfordringene vi nå står ovenfor?

Det er fem ikke-farmasøytiske tiltak som anbefales mot koronasmitte fra det Europeiske smittevernbyrået (ECDC) og Verdens helseorganisasjon (WHO). La oss kort gå igjennom disse i lys av arbeidssituasjon til ansatte i barnehage:

#1: Avstand.

Virusinfeksjoner kan spres både i form av luft og dråpesmitte. For korona har helsemyndighetene i hovedsak fokusert på tiltak som forhindrer smitte gjennom sekret hvor en generelt anbefaler avstand på en meter som reduserer fare for dråpesmitte. Dråpesmitte kan skje opp til to meter og er den tryggeste avstanden dersom en vil eliminere risiko. I en barnehage er dette tiltaket en umulighet, men om bemanningstettheten var god gjennom hele dagen så ville i alle fall antall nærkontakter bli redusert, betinget av at avdelingene kan operere isolert gjennom hele dagen uten å måtte flytte på ansatte eller barn på kryss og tvers. Å stenge barnehagene er eneste måte å ivareta avstand, hvilket myndighetene har vært veldig tydelige på ikke er et alternativ.

Konklusjon:

Barnehageansatte kan ikke beskyttes gjennom avstand som tiltak i barnehage i nærvær med barn, men antall nærkontakter kan reduseres ved bedre bemanning.

#2: Håndhygiene.

Vann og såpe gjennom en god håndvask er kanskje det enkelttiltaket som har størst effekt mot samtlige virusinfeksjoner. Før korona har vi resultat fra både GoBan og Blikk for barn som tyder på at hygiene er et av punktene som trekker ned kvaliteten i barnehagene. Da barnehagene skulle gjenåpnes etter nedstengningen våren 2020, ble det satt inn kampanjer for å øke bevissthet og bedre rutiner rundt håndvask i barnehagene.

Sannsynlig bedret håndhygienen seg under pandemien hvor barnehagene måtte balansere for å ikke skape unødig frykt med fare for tvangstanker. Tiltaket må tilpasses aldersnivå. Effekten av tiltaket er i stor grad avhengig av bemanningstetthet og oppfølging, kanskje spesielt på morgen og ettermiddag i forbindelse med rutiner da barna skal bringes og leveres. Hvis ikke er det stor fare for at rutinene ikke blir ivaretatt og tiltaket vil å begrenset effekt.

Konklusjon:

Dette er et tiltak som har effekt, betinget av at bemanningstetthet er god nok i løpet av dagen.

#3: Hjemmekontor

Bruk av hjemmekontor og fleksitid var allerede på anmarsj i flere yrker før korona og har etter dette naturlig nok eksplodert. For enkelte har dette ført til økt trivsel fordi de har fått mer autonomi i jobben og mulighet til å balansere hjem og fritid på en helt annen måte. Bra for kloden og ikke minst potensiell helseeffekt gjennom redusert trafikk og farlige støvpartikler i storbyene. Hjemmekontor er for barnehageansatte kun et tiltak som kan rettes mot styrere og pedagogers disponering av plantid. Dette utgjør ti prosent av stillingen til barnehagelærerne, resten er på avdeling med barn.

Hjemmekontor kan ha en effekt for å redusere kryssmitte dersom alternativet er bruk av felles kontorlokaler på tvers av avdelinger. Dersom styrer i hovedsak benytter hjemmekontor, så vil det skape avstand til avdelingene. Det trenger ikke å gå ut over administrative oppgaver, men vil over tid forringe utviklingsarbeidet og barnehagen som en lærende organisasjon med negativ effekt på innholdskvalitet og trivsel.

Konklusjon:

Bruk av hjemmekontor har begrenset effekt som tiltak for å redusere smitte i barnehagesektoren.

#4: Munnbind

Bruk av munnbind har gått fra å være noe forbeholdt helsepersonell til et naturlig fenomen i den generelle befolkningen og nok en strøartikkel for profilering. Under pandemien har barn blitt vandt til at voksne bruker munnbind, så det er ikke like skremmende som i begynnelsen. Det er likevel flere grunner til at munnbind har begrenset effekt i barnehagen og sannsynlig uheldig i et pedagogisk-psykologisk perspektiv. Dette gjelder generelt for alle små barn og spesielt for utrygge og sårbare barn. Munnbind gjør det vanskeligere for barna å lese ansiktsuttrykk og svekker trolig kommunikasjon og språkutvikling om dette skal være permanent innslag. I andre yrker der ansatte er eksponert mot kunder over lengre periode blir plastskjermer montert. Det er uaktuelt barnehagesektoren. Ansatte som er tungpustet vil i større eller mindre grad ha utfordringer med å bruke munnbind over lengre periode.

Enkelte ansatte kan føle seg tryggere ved bruk av munnbind og dermed redusere faren for overførbar angst til barn. Det vil kanskje være mest naturlig å bruke munnbind i beredskap hvor ansatte bruker munnbind i situasjoner der det er umulig å unngå nærkontakt, hvor en selv eller et barn man er eksponert for har nyoppståtte symptomer.

Konklusjon:

Bruk av munnbind er lite egnet i barnehage som smitteverntiltak.

#5 God ventilasjon og utlufting.

Dette er et moment som myndighetene ikke har løftet fram og som i større grad burde vært forsket på i et smittevern og samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi vet at smitte skjer først og fremst gjennom dråpesmitte, men omikron varianten er så smittsom at mye tyder på at smitten også i større grad er luftbåren innendørs utover den magiske meteren. Nå på vinteren med lav luftfuktighet og mye innetid, så er det større fare for økt smittepress. Kan inneklima ha noe å si for smittepress? I vår barnehage har vi tre isolerte lokaler med hvert sitt ventilasjonsanlegg hvor to er nye. Service og vedlikeholdskostnadene blir dermed tre ganger så dyre som et sentralstyrt anlegg, men er det mulig at vi på sikt sparer inn de ekstra filtrene på redusert sykefravær? Det anbefales at ventilasjonsanlegg går to timer før og etter at barnehagen er i bruk. Rom som ikke er godt ventilert bør man gjennomlufte effektivt ved å åpne to vindu eller ei dør i fem minutter. At et rom står ubrukt over en time kan også ha effekt.

Ingenting slår utetid i frisk luft med mange herlige bieffekter for fysisk og psykisk helse. Da trenger en heller ikke dyre ventilasjonsanlegg. Her burde det blitt gjort mer forskning på smitte og sykefravær under korona hvor friluftsbarnehager eller avdelinger ble sammenlignet med ordinære barnehager for å finne ut om det er sammenhenger som er så vesentlige at tiltak bør innsettes.

Konklusjon:

God ventilasjon og utlufting som tiltak har effekt i barnehagen. Spesielt om en legger til ekstra mye utetid/friluftstilbud som "utlufting".

Spissede tiltak mot barnehagesektoren som kan redusere smittepress eller fare for sykdom (tilfeldig rekkefølge):

Barnehageansatte og andre i helse og oppvekst er satt i en særordning når det kommer til karanteneregler. Siden barnehagesektoren særbehandles og må holde åpent tilbud uansett smittepress, så er det naturlig at myndighetene tar ansvar for å ivareta barn og ansatte best mulig på tilsvarende ekstraordinært vis. Her er noen forslag som kan ha positiv effekt.

#1: Støtteordning for bedre ventilasjon.

Ut i fra mine tolkninger, så er det kun to av fem ikke-farmasøytiske tiltak som kan benyttes direkte og ha god effekt i barnehagen. God håndhygiene er betinget av god bemanning og det andre er god ventilasjon eller mye utetid. Byggteknisk er det stor variasjon fra barnehage til barnehage med tanke på ventilasjon. Barnehagene er generelt veldig flinke til å gå ut med barna, men det er begrenset hvor lenge både store og små liker seg ute under ti minus og kald østavind, og det er typisk på vinterhalvåret smittepresset er størst. Derfor kan et forslag være å forske mer på ventilasjon i et smittevernperspektiv og eventuelt opprette statlig støtteordning for kommunale og private barnehageeiere for utbedring av ventilasjon i lokaler der det måles dårlig inneklima. Samtidig bør myndighetene i enda større grad stimulere friluftsaktiviteter i barnehagene.

#2: Styrket bemanningstetthet gjennom hele dagen.

Selv om en klarer å få til et bedre klima, så er spørsmålet om ansatte ved høyt smittepress klarer å gi kjærlig omsorg uten frykt for egen helse. Det er umulig å drive distansert omsorg ved bleieskift, trøst og andre daglige situasjoner der barn og voksne er tett på hverandre. Slike situasjoner må føles naturlige uten angst, for engstelse er også smittsomt. Dette er et dilemma som utfordrer myndighetenes premiss om at åpne barnehager er til barnas beste. Hva gjør det med oss når vi ikke kan gi fysisk omsorg på grunn av redsel og angst fordi hvert barn er potensiell smittespreder? Nøkkelen som åpner mulighet for både økt kvalitet i barnehagen og redusert smittepress, er økt bemanningstetthet gjennom hele dagen. I lys av smittevern, så er det vesentlig at en avdeling kan klare seg selv i løpet av hele dagen for å forhindre kryss-smitte. Da har en også gode forutsetninger for å følge opp god håndhygiene og en får indirekte et tiltak knyttet til å holde avstand i form av redusert antall nærkontakter. Dagens finansieringsmodell har gitt kommunale og private barnehageeiere insentiv til å effektivisere driften på bekostning av smittevern, der barnegruppene blir både større og mindre faste med potensiell større smittespredning og flere som blir rammet av karantene og isolasjon. Både store og små barnehager bør kunne ha rammebetingelser til å ha naturlige små og faste barnegrupper gjennom dagen. Dette er umulig med dagens finansieringsordning som ikke gir økte rammer dersom åpningstiden går utover 8 timer og 15 minutter. Innføring av et nytt tilskuddsnivå for oppholdstid på 45 timer eller mer som ligger 10 prosent over dagens høyeste tilskuddsnivå vil løse mange av de kroniske utfordringene som eksisterer med dagens bemanningskrise. For å sikre at midlene går til formålet kan en innføre skjerpede nasjonale krav til bemanning gjennom åpningstiden.

#3 Styrk immunforsvaret og fysisk helse hos ansatte og barn i barnehagene.

Det er en kjensgjerning at det er et generelt høyt smittepress i barnehagene. Luftvei hos små barn er underutviklet i forhold til det smittepresset som finnes på avdelingene med dagens forutsetning for drift. Det første året i barnehage må foreldre belage seg på kanskje 20-40 omsorgsdager hjemme med barnet fordi det er sykt. Nyansatte i barnehage er også ofte mye syk de første månedene de begynner å jobbe i barnehage før de er blitt "immune". Å jobbe i barnehage er både fysisk og psykisk belastende. Når ansatte ikke klarer å utføre jobben etter beste evne og dette går over tid, så vil sannsynligheten for å bli syk øke. Beste medisin vil være å øke grunnbemanning så ansatte igjen kan få overskudd og komme i balanse og få større faglig fokus på arbeidet. I barnehagen har det vært lite fokus på hvilken effekt fysisk helse og kosthold har på vårt immunforsvar og sykdom. Dette gjelder både barn og ansatte.

I stedet for å kutte i kosthold, burde mattilbudet vært et satsningsområde også i et smittevern perspektiv for å gi sterke og robuste barn. Ensidig kosthold med brød til alle måltid er ikke veien å gå. La oss se til Hemnes hvilke muligheter som er mulig. Utvidet kjøkkenpersonell, gjerne fagutdannet, burde vært rullet ut i alle kommuner uten angst for at det skal gå utover kommuneøkonomi i andre sektorer. Det krever økte rammer inn til kommunene, helst øremerket og mulighet for å se og legge til rette for et godt kosthold i barnehagene i et helseperspektiv.

En bør også sette inn tiltak som kan bedre immunforsvaret til ansatte. Hvilke muligheter har vi gjennom det vi putter inn i kroppen for å hindre fare for sykdom? D vitamin for eksempel, nå i mørketida? Jeg har ikke undersøkt nærmere, men trolig ville et søk på sammenheng mellom overvekt og fare for alvorlig sykdomsforløp ved koronasmitte sannsynlig gi entydig svar. Hvorfor gjøres det ikke flere tiltak for å få folk til å være mer fysisk aktive? Med litt kreativitet og egenvilje, så har barnehageansatte gode muligheter for fysisk aktivitet i arbeidstiden uten å måtte gå på treningssenter etter jobb. Enkle tiltak som stimulerer til å gå eller sykle på jobben bør settes i målbare system. Ansatte trenger også nok søvn og hvile. Bedre ivaretakelse vil nok gi mindre urolig nattesøvn.

Revidert statsbudsjett i lys av smittevern i barnehagesektoren.

Hvilke tiltak gjør så myndighetene? Dersom vi ser på revidert statsbudsjett, så er det ikke lystig i lys av smittevern for barnehager. Det er positivt at kommunene får økte rammer, hvor noe skal øremerkes bedre pedagogtetthet. Utfordringen er at bemanningstetthet på gulvet reduseres når pedagogandelen går opp. Ergo er dette negativt i et smittevernperspektiv. Økt kompetanse er bra, men skal pedagogtettheten økes fra 42,9 prosent til 50 prosent, så vil det kreve omkring 4.500 flere pedagogårsverk på et tidspunkt hvor 1409 barnehager allerede har dispensasjon fra utdanningskravet (2020). Ved innføring av 50 prosent pedagogtetthet så forsvinner omkring 890.000 timer med barna på avdeling på grunn av planttid i forhold til dagens pedagogtetthet. Det blir summert over 450 årsverk mindre i faktisk bemaningstetthet sammen med barna. Kompetanse har sin pris, skal barna betale den? Økt kompetanse er nødvendig i veien videre for å øke kvaliteten, men grunnbemanning gjennom hele barnehagedagen må være på plass først.

Ulogisk kutt i lys av smittevern.

Det virker merkelig at hele den private barnehagesektoren nå møter flate kutt i inntektene, uavhengig av hvilken økonomi de har og hvilke forutsetninger de har for å yte forsvarlig drift. Konsekvensen vil være at både kvalitet og mangfold svekkes. Mangfold i form av små og mellomstore driftsenheter er positivt i et smittevernperspektiv der smittesporing og konsekvensene av et smitteutbrudd kan kontrolleres i større grad enn når det skjer i store sentraliserte driftsenheter. Det er derfor vesentlig at midlene som nå blir trukket fra private barnehager og kontantstøtteordningen, blir kanalisert for å sikre en bedre bemanning gjennom hele åpningstiden i alle barnehager, uavhengig av eierskap og størrelse.

Bedre bemanning gir best effekt.

Det er flott at regjeringen vil redusere foreldrebetalingen for alle foreldre, men akkurat nå føles det ut som om det er kuttet til de private barnehagene som finansierer denne kostnaden som på årsbasis vil belage seg på omkring 690 millioner kroner. Jeg skal ikke uttale meg for skråsikkert, men sannsynlig ville flertallet av foreldre som bryr seg om hvordan barnet har det i barnehagen heller ha valgt en bedre bemanningstetthet enn å spare noen hundrelapper per måned i foreldrebetaling. Dagens moderasjonsordninger fungerer godt og kan bygges videre på for å ivareta familiene som har dårlig økonomi, men det blir feil om lavere pris til alle foreldre medfører lavere kvalitet på tjenestetilbudet. Det er trolig det som er tilfelle når kutt i tilskuddene til private barnehager skal finansiere lavere foreldrebetaling. Spesielt om ønsket er å satse på kvalitet og ivaretakelse av ansatte, også i et smittevernperspektiv. Da burde midlene heller gått til økt bemanning, et kriterium for å lykkes med ikke-farmasøytiske tiltak i barnehage.

Nå kommer robotene.

(Et åpent brev sendt til kunnskapsminister Tonje Brenna ved Kunnskaps- og utdanningsdepartementet og alle Stortingsrepresentantene.)

Hva tror du vil skje når både ideelle og kommersielle kjedebarnehager får kuttet tilskuddene drastisk fra januar 2022, og enkeltstående barnehager følger samme bane, samtidig som ansatte har fått fremforhandlet høyere lønn?

Flere vikarer, eller færre?

Flere pedagoger, eller færre?

Flere fagarbeidere, eller færre?

Mindre barnegrupper, eller større?

Styrket styrerressurs, eller utvannet?

Selv flertallet i Storberget-utvalget frontet en proveny-nøytral finansieringermodell. Vi vil tro den nye regjeringen følger dette prinsippet også, men akkurat nå fremstår politikken som om tilskuddene til de private barnehagene skal kuttes for å finansiere en lavere foreldrebetaling.

Dagens regulering sikrer ikke god nok bemanning. Reduserte driftsinntekter vil tvinge private barnehager til å kutte kostnader, noe som er fullt mulig innenfor dagens regulering, men likevel oppfylle krav om pedagog og bemanningsnorm. Hva tror du vil skje? Jeg spør igjen:

Flere vikarer, eller færre?

Flere pedagoger, eller færre?

Flere fagarbeidere, eller færre?

Mindre barnegrupper, eller større?

Styrket styrerressurs, eller utvannet?

Kjære utdanningsminister, selv om du tryller fram noen flere pedagogstillinger, så spør jeg: Hvor mange voksne og barn bør egentlig ett barn under to år forholde seg til i løpet av en barnehagedag? Den nye innretningen som regjeringen ser ut til å legge opp til straffer ikke bare bunnlinjen på de store konsernene. Barna og de ansatte vil vitterlig være med og betale prisen. Da hjelper det lite med lavere foreldrebetaling og høyere lønn. Hvilken kvalitet ønsker regjeringen?

Den nye barnehagereformen fremstår som stykkevis og delt og skaper unødig mye uro blant alle private barnehageeiere. Vi vil tro at regjeringen ønsker å styrke både mangfold og kvalitet i barnehagesektoren. Sannsynlig vil sløret etter hvert bli lettet på. Da får vi håpe at det blir godt å være barn og ansatt i alle barnehager, uansett eierskap, størrelse og kommunetilhørighet. Det er en barnehagepolitikk alle kan støtte opp om, et nytt barnehageforlik 2.0 på tvers av politisk tilhørighet. Akkurat nå er jeg redd regjeringen gir sektoren helt andre signaler, og jeg frykter at det snart kun er roboter som vil være dumme nok til å søke jobb i barnehage.

Ro Ro Rosa

Ro Ro Robot

Rosa Robot jobbet i barnehagen

Kari måtte slutte

For ingen kunne skifte bleier så fort som

Ro Ro Rosa

Ro Ro Robot

Rosa Robot jobbet i barnehagen

Ola måtte slutte

For ingen kunne lese så fort som

Ro Ro Rosa

Ro Ro Robot

Rosa Robot hadde ingen religion eller kjønn

Kun et silisium hjerte som banket

Ro Ro Rosa

Ro Ro Robot

Programmert til å synkronisere

Hjerterytmen med din

Satte smokkeprogrammet på nivå seks

Vugge vugge

Ro Ro

Silly Silly Silisium

Kjære kunnskapsminister. Hvorfor ikke lette litt mer på sløret så kanskje robotene kan få konkurranse fra varme og kompetente mennesker uten silisium hjerte? Vi marsjerer gjerne i takt om du aksepterer litt mangfoldig passgang, eller er målet at vi alle skal bli like og miste vår særegenhet? Uansett, aller først krever vi å få avklart hva målet med barnehagepolitikken er:

Flere vikarer, eller færre?

Flere pedagoger, eller færre?

Flere fagarbeidere, eller færre?

Mindre barnegrupper, eller større?

Styrket styrerressurs, eller utvannet?

Ensretting, eller mangfold?

Kjære Stortingsflertall. Svaret er i deres folkevalgte hender. Vi leverer gjerne varene, men da må vi ha gode nok og forutsigbare rammer, gjerne sikret med skjerpede nasjonale kvalitetskrav og samtidig finansiering. Barna fortjener å bli ivaretatt i løpet av hele barnehagedagen, både i kommunale og private barnehager.

Ellers er jeg redd robotene kommer, for snart er det kun silisium hjerter som kan stå i en kognitiv dissonans mellom pedagogisk grunnsyn og den praksis som naturlig vil bli konsekvensen av reduserte rammer. Da bør barna være hjemme, men det er ikke lengre et alternativ, spesielt ikke for lavtlønnede familier som vil miste mulighet for kontantstøtte. Vi har nå valgt en samfunnsinnretning hvor de fleste familier ikke har annet valg enn at begge er yrkesaktive. Skal barna betale prisen for det gjennom en institusjonert barndom bestående av perifere voksen relasjoner?