Unio streiken avblåst - Inntektssystemet til kommunene kan løse problemet.

Streiken endte i tvungen lønnsnemnd, kanskje raskere enn forventet, men et uunnværlig utfall når uunnværlige mennesker ikke kommer på jobb. Noen lurer kanskje på hvorfor fagforeningene er villige til å bruke av streikekassen i et mellomoppgjør når de sannsynlig har bedre mulighet å nå frem i forbindelse med hovedoppgjøret til neste år? I denne artikkelen vil jeg vise hvorfor streik er nødvendig, men også vise hvorfor den på samme tid ikke løser problemet til de ansatte. Jeg vil til slutt komme med et forslag som løfter øynene litt høyere - og gi oppvekst og utdanningssektoren en mulighet å kanalisere sitt enorme engasjement i en retning som vil gi alle et løft som også vil komme arbeidstakerne til gode.

En presset yrkesgruppe i ubalanse

Psykologen John Stacey Adams introduserte allerede i 1963 en adferdsteori som kan belyse situasjonen vi nå har havnet i. På individnivå vil en arbeidstaker være motivert til å gjøre en viss innsats etter forventet uttelling i form av lønn, anerkjennelse eller andre goder. Hun vil i midlertidig sammenligne sin belønning med hva andre arbeidstakere mottar og søke en sosial likhet eller balanse mellom egen innsats og belønning i lys av andres innsats og belønning. Dersom vi nå bruker denne teorien på gruppenivå, så ser vi at Unio representerer yrkesgrupper som er i ubalanse. Yrkesgrupper som sykepleiere, lærere og barnehagelærere hadde allerede før pandemien følt seg presset i form av økende arbeidsmengder og utfordringer. Når da SSB publiserte sin statistikk over lønnsutviklingen i 2020 som viste en mye lavere lønnsutvikling hos disse yrkene enn mange andre yrkesgrupper, så forsterkes følelsen av urettferdig fordeling. Økt innsats skal vel ikke gi lavere uttelling? Derfor har denne streiken også fått mye sympati. Honnør og klapp for innsatsen er vel og bra, men har ingen verdi når studie og boliglån forfaller. Streik er et uunngåelig utfall for noe som oppfattes som veldig urettferdig.

Ubalanse gir dårligere kvalitet.

Så hva kan arbeidstakerne gjøre for å oppnå likevekt når de fremdeles føler at lønnen er urettferdig etter tvungen lønnsnemnd? Motivasjonen reduseres, avmaktsfølelse styrkes, spesielt når det oppfattes at myndighetene grep inn med tvungen lønnsnemnd på tynt grunnlag.

I følge Peter Herriot (1995) forventer arbeidstaker at arbeidsgiver skal tilby jobb sikkerhet og karrieremulighet. Når arbeidsgiver forplikter seg så forventes det at det opprettes en balanse hvor arbeidstaker viser lojalitet og engasjement. En kan trygt si at arbeidstakerorganisasjonene føler en urettferdighet hvor den psykologiske kontrakten er brutt. Hvordan vil arbeidstakerne reagere når streikeretten ikke fører til balanse?

1) “Get safe” - Arbeidstakere som ønsker å unngå risiko tilpasser seg. Sannsynlig forsterkes avmaktsfølelse og arbeidsgiver kan forvente redusert innovasjon og kreativitet. Mange har gjeld og tørr ikke å forlate arbeidsplassen. Jobbsikkerhet kan gi en viss balanse, men sannsynlig vil arbeidstakerne fremdeles kjenne på økonomisk usikkerhet etter hvert som deres kjøpekraft reduseres.

2) “Get even” - Siden arbeidstaker føler at de får mindre igjen, så kan de komme i balanse med å tilby mindre innsats, engasjement og forpliktelser. Kanskje vil terskelen for å “ta en tredagers” bli lavere og ansatte får mindre lojalitet til arbeidsgiver.

3) “Get out” - De mest kompetente og utdannede vil sannsynlig være de første som forlater yrket til fordel for andre stillinger med høyere lønn. Satsning på kompetanseutvikling utvannes eller finansierer rekruttering til andre yrker.

Det er mange med yrkesstolthet som allerede kjenner på en kognitiv dissonans eller ubalanse i forhold til arbeidsoppgaver og hva som faktisk er mulig å gjennomføre. Langtidseffekten vil sannsynlig være økt stress og psykisk ubalanse med påfølgende økning i sykefraværet og høyere utskiftning av personell. Dette er ingen god deal for arbeidsgiver.

Har KS skylda og vil PBL ta regningen?

Så er spørsmålet, vil arbeidstakerforeningene prøve å streike fram en bedre avtale når de kommer til tarifforhandlinger i privat sektor? Viljen er til stede, men når det kommer til for eksempel PBL området, så tilsier dagens finansieringsmodell at private barnehager ikke kan ha høyere arbeidskostnader enn kommunale barnehager da tilskuddet blir utmålt etter kostnadsnivået i kommunene. Er det så KS som er ansvarlig for at det har gått så galt? Ikke alle kommuner har vært like flinke når det kommer til å fordele ut ekstra overføringer i forbindelse med Covid-19, men generelt kan ikke kommunene dele ut penger de ikke har. Er det på tide at politikerne erkjenner at kommunene har blitt pålagt for mange oppgaver og at rammeoverføringene ikke strekker til? Er det virkelig slik at helse og oppvekstsektoren med sin lave lønnsutvikling er de som fører til kostnadssprekk, og i så fall, er det riktig at de som jobber på gulvet og de menneskene de tjener skal være de som rammes?

Nytt inntektssystem kan være løsningen.

Selv om det er et ønske om lokal styringsrett, så påpeker Karl Jan Solstad med gode refleksjoner i sin kronikk “Den gløymde sentraliseringa: rasering av bygdeskulen” hvilke element som er hovedårsak til hvorfor vi er der vi er i dag. Inntektssystemet for skolene ble endret på åttitallet og omkring to tiår senere skjedde det samme for barnehagene da øremerkede statstilskudd som sikret lik finansiering gikk over til kommunale rammeoverføringer. Jeg har enda til gode å se at rammeoverføring har gjort det lettere å se og legge til rette for enkeltbarn som nå møter store sentraliserte institusjoner allerede fra ettårsalderen. Selv om flere politiske parti vil selge inn økte overføringer til kommunene i sine valgprogram, så vet vi av erfaring at ikke alle midlene kommer sektoren til gode når midlene ikke er øremerket.

I barnehagesektoren har myndighetene gitt tydelige signaler at sektoren ikke kan forvente økte midler til bemanning, men at det nå må settes fokus på økt kompetanse for å sikre kvalitetsutvikling. Tilleggsutdanning og økt kompetanse med høyere pedagogtetthet og kanskje flere ansatte med masternivå vil medføre økte lønninger. Hvordan skal arbeidsgiver finansiere dette? Det er begrenset hvor mye relasjonelt arbeid kan effektiviseres uten at det går ut over kvalitet på tjenesten. Det hjelper ikke med store flotte bygg dersom ansatte ikke klarer å jobbe der.

Slik jeg ser det er det kun en måte å komme i balanse igjen dersom myndighetene ønsker en reell kvalitetsheving i oppvekst og utdanningssektoren. Når det settes tydelige minstekrav til produksjon av disse tjenestene som hele tiden tilføres nye plikter, så er det bare rett og rimelig å sette minstekrav til overføringene også.

Gjeninnfør øremerkede midler til oppvekstsektoren som er i tråd med ønsket kvalitet snarest! Det er kanskje beste måte å opprettholde og forhåpentligvis bedre rekrutteringen til yrkene da det sannsynlig vil gi en mer rettferdig fordeling av ressursene. Det vil gi bedre og jevnere kvalitet på tjenestene som myndighetene etterspør. Er det noen som er villige til å gå til valg under den parolen så bør organisasjonene kanalisere sitt engasjement til valgurnene. Tvungen lønnsnemnd eller ei, vi lever enda i et demokrati. Det er på tide at arbeidstaker og arbeidsgiverorganisasjonene forenes i kampen for et inntektssystem som gjør det mulig å levere en tjeneste som alle er tjent med. JA til øremerkede statstilskudd!

Kilder:

https://www.ssb.no/lonnansatt#relatert-tabell-2

https://www.utdanningsnytt.no/bygdeskole-distriktsskole-fadelt/den-gloymde-sentraliseringa-rasering-av-bygdeskulen/285744

Adams, J. S. (1963) Toward an understanding of inequity. Journal of Abnormal and Social Psychology, 67, 422-436

Herriot, P. (1995). ‘The management of careers’, Strategic Prospects for HRM, ed. Tyson, S., London: Institute of Personnel Development.

Storberget-utvalgets dilemma

Et klassisk eksempel på spill teori er fangens dilemma. To fanger er siktet for en forbrytelse. Påtalemyndighetene mangler noe bevis for å være sikker på å gi en fellende dom, så de skiller fangene og gir hver enkelt et tilbud om å sladre på den andre fangen og som belønning få en mildere straff om fangen samarbeider. Hver fange har da dilemmaet, skal han velge å tie eller sladre? Avhengig av hva den andre fangen gjør vil fangen få enten en full dom dersom han tier men den andre fangen sladrer, redusert dom dersom han sladrer uavhengig av hva den andre gjør eller gå fri dersom begge tier hvis påtalemyndigheten ikke klarer å fremskaffe andre fellende bevis. Sannsynlig utfall vil som regel være at begge sladrer og får redusert straffelengde, selv om de ville hatt størst nytte av å tie.

På mange måter er det også situasjonen for ”fangene” representert i spillet om alternativ finansieringsmodell. Spillet er litt mer komplekst med flere aktører, men prinsippet blir det samme. Dersom alle aktørene i utvalget samarbeider, så er sannsynligheten større for at det vil gi barnehagesektoren størst nytte. Det er en krevende disiplin med forhandlinger som krever at alle aktørene tar et større perspektiv slik at den totale potten ble større. Myndighetenes utforming av mandatet krever at et av forslagene ikke skal ha høyere kostnadsramme enn dagens finansiering. Det setter premisset for spillet og i mine øyne nesten umuliggjør en optimal løsning. Årsaken er at kostnadsrammen for ”kvalitetsbarnehagen” er høyere enn hva dagens finansieringsnivå tillater. Dermed vil egeninteressene til hver enkelt aktør bli utslagsgivende. De vil posisjonere seg og søke strategiske allianser for å få størst mulig del av kaken og i all egeninteresse gå glipp av det faktum at kaken de vil spise mangler både glasur og fyll.

Det harde ordspillet i media er et signal på at det interessepolitiske spillet er i gang med en polarisering som tyder på større avstand. Det er synd, for sannsynlig utfall vil være at utvalget splittes. Utfall kan da bli at politikerne får velge mellom to dårlige alternativ innenfor dagens ramme som ikke gir et etterlengtet løft for sektoren. Årsaken er at forslagene ikke vil kunne fange opp en god nok strukturkvalitet til at barnehagene kan yte en god nok prosesskvalitet. Bare underfinansiering av pedagogenes plantid har jeg grovregnet til å koste minst omkring 800 millioner kroner eller over en milliard kroner dersom pedagogtetthet skal opprettholdes. Tallene vil stige med omkring syv prosent dersom det fremsettes krav om 50 prosent pedagogtetthet.

Kjære utvalgsmedlemmer, foren dere! Dersom dere ikke har en felles løsning på samme kostnadsnivå som dagens, så gir jeg denne konsultasjonen helt gratis. Jeg har regnet og beregnet, gått fram og tilbake og finner denne løsning på utvalgets dilemma som vil gi sektoren størst nytte på dagens kostnadsnivå.

Kjære arbeidstakerforeninger og arbeidsgiverforeninger, ansatte slites i to. De går med dårlig samvittighet med følelse av å ikke kunne strekke til, både i kommunale og private barnehager. Det trenger ikke å være slik, for det er en banal enkel måte å øke prosesskvalitet innenfor dagens rammer.

Foren dere og signer et manifest i form av finansieringsmodell på dagens ramme der alle forplikter seg til å ha en åpningstid tilsvarende laveste oppholdstid knyttet til utløst tilskuddsnivå. Per i dag er dette på åtte timer og et kvarter per dag for en helplass. Da har dere vasket hendene rene og sendt ballen tilbake til politikerne hvor de kan smake på egen strategi i møte med arbeidsliv og småbarnsforeldre med behov for lengre åpningstid. Myndighetene sentralt vil da måtte ta valget om å tilføre økte rammer til kommunene for å kunne øke åpningstiden. Vinneren av spillet vil være: KS, PBL, Virke, Utdanningsforbundet og Fagforbundet. Gjør gjerne innrømmelser overfor hverandre for et felles kompromiss!

Slik det er nå vil barnehagene lokalt konkurrere om barn og dermed kjenne på press om å ha lengre åpningstider. Nå har vi en unik mulighet dersom det ble gjort en bindende avtale sentralt blant utvalgsmedlemmene. Et samarbeid som alle fulgte, gav forsvarlig drift og hvor myndighetene ble tvunget til å øke bevilgningene utover dagens nivå for å imøtekomme samfunnets behov.

Tankene går tilbake til fangenes dilemma. De hadde ikke tillit til hverandre og det er vel nokså likt med utvalgets spill. Den store forskjellen er at fangene ikke hadde mulighet til å snakke sammen og samarbeide for å få beste løsning for begge. Den muligheten har dere!

Det blir veldig feil dersom dere setter dere på hver deres stein. Barnehagefolket er lei av å gnage på bein.

Voksentetthet i et nøtteskall.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har satt malen for de andre partiene når de nå har vedtatt at de ønsker full bemanningsnorm gjennom hele åpningstiden i barnehagen. I et intervju i Utdanningsnytt 13. juni 2020 sa kunnskapsminister Guri Melby (V):

"Jeg mener det blir feil å si at vi skal ha samme tetthet av voksne absolutt hele dagen, for det er ikke like mange barn i barnehagen hele dagen."

Det er lett å bli forvirret når en snakker om bemanningsnorm og bemanningstetthet. Bemanningsnorm har ingenting med hvor mange barn som er i barnehagen til ulike tider isolert alene, men forholdet mellom antall barn og antall voksne i løpet av åpningstiden. Full bemanningsnorm hele åpningstiden er ikke det samme som full bemanning i hele åpningstiden som ofte kan misoppfattes. Jeg tror ikke det er noen som forventer at alle årsverk i grunnbemanningen skal være på plass halv sju om morgenen, men en tilnærming av "full tetthet" ville vært fornuftig for å finansiere plantid til en økende andel pedagoger i barnehagene samtidig som en oppfyller bemanningsnorm uten å stjele tid fra avdelingen når alle barna er på plass. For plantid er i dag finansiert ved å ta tiden fra barna på avdeling, noe denne kronikken vil slå fast ved å se sammenheng mellom størrelsene på barnehagene og voksentetthet der de små barnehagene ikke har samme mulighet som de store til å ta tiden fra barna for å få barnehagedagen til å fungere. De små barnehagene får dermed høyere kostnader i forbindelse med møter og plantid i tillegg til annet sykefravær. Ekstra ressurs ved plantid er en god indikator på kvalitet som dessverre ikke er bærekraftig fordi myndighetene ikke har fullfinansiert dette. Hva ville en lærer i skolen ha sagt hvis hun ble satt opp fast til å ha kontortid samme time som hun har undervisning?

Underfinansiert åpningstid. Barnehagene får i dag tilskudd for en 100 prosent plass som tilsvarer 41 timer eller mer. Det vil si at barnehagene ikke får tilført flere ressurser dersom den har åpent i mer enn åtte timer og 15 minutter. Det takler ikke samfunnet og er en stor svakhet med dagens finansieringssystem. Dette avviket mellom familienes behov for åpningstid og tilskuddsnivå er en bakenforliggende årsak til at ansatte slites ut. Det ville vært tilnærmet full bemanning ved å redusere åpningstiden til åtte timer og 15 minutter. Mange følte på dette ved "korona-barnehagen" på rødt nivå med redusert åpningstid og faste barnegrupper. Skjønt, selv ikke da ville det ordinært ha vært mulig med full bemanningstetthet på grunn av pauser, møter og plantid som ansatte i stor grad ofret under gjenåpningen april 2020 med stramme kohorter.

Så er spørsmålet hvor langt kan vi trekke åpningstiden og opprettholde bemanningsnormen og forsvarlig drift? Etter innføring av bemanning og pedagognorm i 2019 så gjennomførte Trøndelag Forskning og Utvikling (Nå en del av Sintef) på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet en undersøkelse som blant annet viste at det var kun i snitt 3,3 prosent av alle barnehagene som hadde full bemanning i mer enn syv timer per dag, hvor det var flere private (3,9 prosent) enn kommunale (2,6 prosent) barnehager.

Hver tredje barnehage eller omkring 30 prosent av barnehagene hadde under tre timer med full bemanning i løpet av dagen. Dette er alarmerende når vi setter dette opp mot oppholdstiden til barna for å finne bemanningstetthet. Vi bruker mest penger i OECD på barnehager, men er det godt nok? Vi er verdensmestere og et foregangsland i å ha ettåringer i en institusjon. Klarer vi å dekke deres behov med dagens finansiering når vi ser dette i lys av tabellen over som viser bemanning i antall timer per dag? En synkronisert sovetid kan da være en nøkkelfaktor for å få pauser, møter og plantid til å gå opp, men barn er ikke roboter med av/på knapp. Det er ingen automatikk i fast sovetid selv om barnehager er dyktige til å etablere fast dagsrytme på avdelingene. Ansatte og foreldre har også ofte ulikt syn på barnets behov, dessuten skal barn fremdeles være under observasjon mens de sover. Summert gir dagens bemanningsnorm og finansiering unødig stress på ansatte og svekker driften i et sikkerhetsperspektiv om forsvarlig drift. Dagens finansiering og lovkrav strekker barnehageeiere og ansatte mellom to stoler som gjør det vanskeligere å oppfylle loven om individuell tilpasning, jmf. tidligere sak i fra Troms.

Små barnehager har best bemanningstetthet.

Det som er underkommunisert er at rapporten fra tidligere TFoU også avslørte en stor forskjell på bemanningstetthet og størrelse på barnehagene. Stordrift stjeler voksentid fra barna. Vi ser dette også i voksentetthet i barnehagene kategorisert etter størrelse på barnehagene.

Antall barn i snitt per voksen (2020) hele landet, alle eierformer (Udir):

Barnehager <26 barn: 5,0 barn per voksen

Barnehager 26-50 barn: 5,6 barn per voksen

Barnehager 51-75 barn: 5,8 barn per voksen

Barnehager >75 barn: 5,8 barn per voksen

Det er faktisk kommunale barnehager som trekker ned snittet mest for små og mellomstore enheter, men også private i disse kategoriene har bedre voksentetthet enn store og kjempestore barnehager. Ikke alle kommuner har befolkningsgrunnlag eller geografi til å etablere store enheter som dekker mindre steder. Det kan være noe av årsakssammenhengen. Uansett er tallene entydige: Små barnehager har best voksentetthet.

Alle kategorier barnehager passerer fint igjennom myndighetenes bemanningsnorm med 6 barn per voksen som sammen med pedagognormen har kostet millioner av kroner. Forskningen støtter likevel barnehagefolka på gulvet som fremdeles skriker etter økt bemanning mens statsråden har flyttet fokus over på kompetansehevingstiltak. En "master i empati" kan kanskje belære oss noe hva vi allerede skulle fått med morsmelken, men den gir oss hverken ekstra hender eller fang å ivareta barnas behov for omsorg. Er det fare for at vi i vår iver etter effektivitet tillater barnehagen å bli et sted hvor barn slutter å gråte fordi trøsten uteblir?

Tallene over fra Utdanningsdirektoratet viser at små barnehager har bedre bemanning enn større barnehager. Desimaltall gir lite inntrykk på folk. Derfor er det bedre å illustrere forskjellen i bemanningstetthet i løpet av barnehagedagen for å vise hvor stor forskjellen faktisk er.

Illustrasjonen er basert på tall hentet fra samme rapport: "Spørsmål til Barnehage-Norge 2019", tabell 3-2 på side 18.

Nesten 40 prosent av små barnehager har full bemanning mer enn fem timer hvor ti prosent har full bemanning mer enn syv timer per dag. Til sammenligning er det kun ti prosent av barnehager med 51 plasser eller mer som har full bemanningsnorm fem timer eller mer hvorav kun en prosent av de store barnehagene har full bemanning mer enn syv timer.

Opprettholdelse av små driftsenheter er gunstig med tanke på smittevern når de i større grad kan holde isolerte barnegrupper over lengre tid samtidig som at de ved et smitteutbrudd gir bedre kontroll over smittesporing og færre mennesker må settes i karantene. Dette er et viktig samfunnsøkonomisk moment for å opprettholde små enheter også i deler av landet med høy befolkningstetthet.

Har små barnehager dårligere kompetanse?

Det er mulig små og enkeltstående barnehager har mindre ressurser til og profilering av systemer og programplaner enn kjedebarnehager. De kan helt sikkert med fordel etablere eksterne nettverk for å styrke fagmiljø og kvalitetssystemer i sine unike barnehager, men la oss slå vekk myten om at små barnehager har dårligere kompetanse dersom pedagogtetthet er en indikator på kvalitet. Styrerne i små barnehager svarer at pedagogtettheten (antall timer barnehagelærer er med barn per dag) er mye bedre enn hva styrerne svarer i alle andre kategorier barnehager. Dette har nok sammenheng med pedagognormen som utløser en hel pedagogstilling per 14 barn. Nok et moment som er positivt for kvalitet, men som er med på å gi et høyere kostnadsnivå i små barnehager.

Skal vi snakke om kvalitet, så er det kanskje på tide at vi heller legger til rette for drift av små enheter som skårer bra på flere indikatorer på kvalitet, men som med dagens finansieringssystem står i fare for å forsvinne fordi de ikke er effektive nok. Skal små og mellomstore barnehager kun være et alternativ på mindre tettsteder, eller skal foreldre også ha dette tilbudet som bor hvor det er tettere befolkning når vi vet at nettopp små enheter er samfunnsøkonomisk i et smittevernperspektiv?

Voksentetthet er brekkjernet til kvalitet.

Ønsker vi en standardisering med svakere allianse til foreldrene i et mangfoldig samfunn som krever nærhet for å lykkes? Bør vi ikke lytte til barnefamiliene som ønsker små barnegrupper til sine små barn når vi vet at jo større barnehage, dess større blir barnegruppene? Er det ikke bedre at de store blir mer lik de små når vi vet:

• Økt voksentetthet styrker foreldresamarbeidet og imøtekommer både ansatte og foreldre som kjenner barna best.

• Økt voksentetthet styrker mulighet for kompetanse og læringskultur.

• Økt voksentetthet øker sikkerheten, trivsel og reduserer sykefraværet.

Hvor mange små og mellomstore barnehager vil det være igjen i 2030? La oss se utvikling de siste ti år:

Antall små barnehager har blitt redusert med omkring en tredjedel og mellomstore barnehager har også blitt redusert med nesten ti prosent. Store og kjempestore barnehager har også hatt en liten nedgang, men dette må sees i lys av litt lavere årskull totalt. At mangfoldet er redusert er tydelig når vi ser på endring av antall plasser. I 2020 hadde kun omkring en tredjedel av foreldrene mulighet til å få tilbud i en liten eller mellomstor barnehage mens godt over halvparten av foreldrene hadde denne muligheten for ti år siden. Foreldrenes utvalg av små barnehager er med andre ord kraftig redusert selv om det i andre kategorier er et rikt utvalg, bortsett fra familiebarnehager som har blitt halvert. Dersom finansieringsmodellen ikke endres vil barnehagetilbudet mot 2030 bestå av et enda fattigere barnehageutvalg hvor foreldrene vil ha et enda mindre mangfold å velge mellom.

Kunnskapsdepartementet har invitert alle til å bidra med innspill i satsningen "Barnehager mot 2030".

Det er spesielt tre moment de ønsker innspill på:

• Kompetanse og pedagogisk kvalitet

• Styring og organisering

• Kunnskapsbehov

Voksentetthet er brekkjernet som utløser en drøss med andre faktorer på kvalitet, blant annet en sterkere allianse til foreldrene. Å starte med noe annet er som å tisse i buksa for å holde varmen.