top of page
Søk
  • Forfatterens bildeKnut Thomas

Kvalitet innenfor eller utenfor rammen?

Oppdatert: 31. mar. 2021

I seinere tid har det vært publisert innlegg i media fra Royne Berget og Anne Lindboe, som representerer arbeidsgiverorganisasjonene Virke og PBL. Berget løfter fram et behov for å skille mellom ideelle og non-profit barnehager på den ene siden og kommersielle kjedebarnehager på den andre siden, mens Lindboe ønsker fokus på at det er kvaliteten på tjenesten som er viktigst, uansett eierform. Begge organisasjoner er representert i Storberget-utvalget som skal legge fram forslag til ny finansiering for private barnehager i juni.


I opprinnelig statsbudsjett for 2021 hadde regjeringen lagt et midlertidig skille mellom enkeltstående barnehager og ideelle barnehager på den ene siden og kommersielle kjedebarnehager på den andre siden. Slik ble det ikke, men uansett hvilken sammensetting det blir på Løvebakken etter valget, så er sannsynligheten stor for at flertallet ønsker et skille mellom ulike private barnehager da venstresiden sannsynlig vil gå enda lengre enn sittende regjering for å sikre at midlene blir i sektoren.


Noen vil da hevde at en slik differensiering er et skritt i feil retning. De store aktørene, inkludert flere kommuner, drifter nå i hovedsak større enheter. Dagens regelverk gir rom for stordriftsfordeler, som både private og kommunale barnehager utnytter. Dette gir større driftsmarginer, det vil si positivt driftsresultat og bærekraftig økonomi. En underfinansiert kommuneøkonomi har ikke noe annet valg enn å fokusere på effektiv drift. Hva er konsekvensen?




I perioden etter innføring av rammeoverføring til kommunene (2011-2020) har antall små barnehager (under 26 barn) blitt redusert fra 2007 til 1358, en nedgang på hele 649 barnehager eller 32%. Det har også vært en nedgang på nesten 9% av mellomstore barnehager (26-50 barn). Fravær av øremerkede statstilskudd har definitivt hatt store konsekvenser for små og mellomstore barnehager. Familiebarnehager har i perioden blitt halvert og disse funnene er en bekreftelse på tidligere påstander i åpent brev til kunnskapsministeren som var utformet som en krimroman. Debatten bør derfor løftes opp på et høyere plan hvor en ser hele sektoren under ett og de bakenforliggende rammene som former sektoren. Først da kan vi tilnærme oss og si noe om hva vi legger i begrepet kvalitet i barnehagen. Før vi begynner å male så må vi vite hvor stort kanvas vi har å male på. Vi kan få til mye med A4 kopiark, men det er fare for at det går i oppløsning og begrenser kreativitet og det er flott om vi vet hvilke andre verktøy vi har tilgang til i arsenalet som setter grenser utenfor eller innenfor hva vi ønsker å ramme som kvalitet.


”Alle barn skal få et like godt tilbud uansett hvor de bor og hvilken barnehage de går i”, sa kunnskapsminister Guri Melby i kick-off møte 5. mars 2021. Det er ikke tilfelle med dagens finansieringsordning hvor tilskuddene varierer mye fra kommune til kommune og små barnehager ikke klarer å overleve. Anne Lindboe sier i samme dialog møte at hun ønsker seg en mer konkret måte å kartlegge ved at en blir enig om noen faktorer som betyr noe for kvalitet. Steffen Handal leder i Utdanningsforbundet er engstelig for en utvikling som vil overfokusere på plan og systematisering som vil gi standardisering og komme i konflikt med ønske om mangfold og pedagogens autonomi i profesjonsutøvelsen.


I boken ”Kvalitetsutvikling i barnehagen” fra 2020 (side 44) legger Kjell Aage Gotvassli fram en definisjon på kvalitet:


”Barnehagekvalitet er de strukturelle og prosessuelle faktorer som hver for seg eller til sammen gjør at barna i barnehagen får et tilrettelagt tilbud i tråd med barnehageloven og rammeplanen.”


Altså må kvalitetsbegrepet i utøvelsen av pedagogisk praksis være knyttet til lovverket. Sektoren på tvers av ulike aktører er nokså samstemte i at dagens rammeplan er god hvor den både ansvarliggjør og gir muligheter for godt tverrfaglig arbeid ut fra egen praksis. En kan si at dagens lovverk er gode på å si hva vi skal gjøre for å få til kvalitet. Utfordringen er at noen av de strukturelle forutsettingene til å gjennomføre pedagogisk praksis og utviklingsarbeid ikke er til stedet. Det er umulig å effektivisere oss til kvalitet når grunnleggende faktorer som tid og nærvær er fraværende faktorer. Dette er nødvendige grunnsteiner i et hvert pedagogisk-didaktisk perspektiv som søker kvalitet og en god barndom. Dagens finansiering og lovverk er ikke gode nok til å gjøre lerretet stort nok hvor kvalitet nå kun har spillerom til å bli definert innenfor et A4 ark.


Standardisering en mulig løsning?

En kan godt løfte fram kompetanse som en avgjørende faktor for å få til bedre kvalitet, slik som Lindboe la fram med ønske om en forsterket pedagog og fagarbeidernorm. Vi vet at dette er positivt blant annet for kollegalæring, sosialt samspill og språkutvikling. Fokus på økt ledelseskompetanse er viktig for det hviler et større administrativt ansvar når en skal organisere en avdeling med flere ansatte slik som er tilfelle i de større barnehagene. Akkurat nå spiser dette lederansvaret opp nærvær med barn, og likevel teller de fleste store barnehager dette som en del av pedagogisk grunnbemanning. Det blir feil å se på kompetanse isolert og jeg nysgjerrig på hva Lindboe mener når hun sier at hun er mer interessert i å bruke pengene i sektoren klokt enn å innføre full bemanningsnorm hele åpningstiden. Hvilke "gode rutiner" er det som ikke stjeler tid fra barna bortsett fra 8 timers dag, en gordisk knute som få arbeidstakere er villige til å samarbeide om og hvor arbeidsgiver samtidig bør imøtekomme ansatte og ha ressurser til at de kan ha plantid uten at det reduserer bemanning på avdeling. Dersom vi skal tilnærme oss en standardisering for å bli mer effektive, så har vi ikke lært noen ting fra historien. Det er på tide at vi hopper bukk over Taylorismen i barnehagesektoren. Det er tross alt barn vi ”produserer”, unike og ulike hver og en og ikke standardiserte biler i en farge! Ikke gikk det så bra med arbeiderne heller som jobbet ved samlebåndet. Selv om de fikk økt lønn, så ble jobben monoton og repiterende med begrenset mulighet for innflytelse på egen arbeidsplass, med et resultatpress som gav både fysisk og psykisk stress. En industrialisering av barnehagetjenesten som vi nå ser konturene av er i strid med den nordiske barnsentrerte pedagogikken som har fokus på lekens egenverdi.


Jeg mener den nordiske barnehagekulturen ikke må utvannes da den er et konkurransefortrinn i vår oppvekstmodell sammenlignet med andre land som har mer fokus på ferdighetsmål. På hvilken måte? Fordi morgendagens yrker handler om mye mer enn å løse 2+2, bedre er å forstå at du og jeg er to. Utvikle mennesker som i felleskap løser utfordringer med kreativitet og entreprenørskap i skjønn forening med sirkulær økonomi. På tide med et pedagog politi?


Kompetanse + grunnbemanning + gruppestørrelse = kvalitet

Like viktig som kompetanse er faktorer som grunnbemanning og gruppestørrelse. Kunnskapsdepartementet skal ha honnør for at de setter søkelys på kvalitet i barnehagene, men jeg er redd mottakelsen blant mange bransjefolk kan være resignerte og oppgitte skuldre med en følelse av avmakt. Det blir nesten som å strikke en genser etter mønster. Du vet hvordan du skal strikke, men mangler en farge og bestiller i nettbutikken. Du får ingen ordrebekreftelse, og legger inn bestillingen igjen og dette gjentar seg noen ganger og du gir opp. Så noen dager senere får du mail om at du har en handlekurv i nettbutikken med forespørsel om du vil fullføre ordren. Du trykker på linken, men igjen så fungerer ikke nettbutikken og du får rett og slett ikke kjøpt garnnøstet, så du gjør det beste du kan og rakner opp garnet og strikker etter beste evne med det du har. Så dukker det opp en ny mail om at du fremdeles har et garnnøste i handlekurven og om du ikke vil fullføre ordren, men du har ikke lengre tillit til butikkens leveringsevne uansett hvor mange tilbud den kommer med. Myndighetene må derfor konkret vedta noe slik at vi kan ha tillit til at "alle barn skal få et like godt tilbud uansett hvor de bor og hvilken barnehage de går i”.


De ansatte har vært krystallklare i sin tale. De har bestilt sitt garnnøste i flere år nå. De trives i barnehagejobben. De vil gjerne ha bedre lønn, men i TALIS-undersøkelsen så finner vi at ansatte faktisk aller helst ønsker å redusere størrelsen på barnegruppene ved å øke antall ansatte over noe annet. Økt grunnbemanning blir da et kinderegg som gjør det mulig å redusere barnegruppene. Dersom ressursen er stor nok, så vil det også være mulig å tilby kompetanseheving og plantid slik at en skaper læringskultur i barnehagene samtidig som en klarer å opprettholde en forsvarlig bemanning på avdeling. Det vil sannsynlig føre til lavere sykefravær som ringvirkning og flere av kriteriene for å skape god kvalitet er da på plass. Så enkelt er det. Veier kommunenes selvråderett til å utforme et dårligere tilbud høyere fordi kommunereformen er underfinansiert? En minstesats burde i alle fall være et første skritt som må finansieres så kommunene igjen kan satse på faktisk kvalitet. Behovet til barnet er vel det samme uavhengig av hvor det bor og hvilket flertall det er i kommunestyret?


Små barnehager sliter mest.

Slik situasjonen er nå, så er det de små og mellomstore barnehagene som sliter mest da de ikke har samme mulighet til å redusere styrerressurs per årsverk og etablere store barnegrupper som de større enhetene der en ofte reduserer vikarutgiftene ved å sjonglere barn og voksne. I praksis betyr det lavere faktisk bemanningstetthet som er en negativ indikator på kvalitet. Det er det driftsmarginen i regnskapet i hovedsak gjenspeiler. Det er interessant å lese at barnegruppene i 2020 ikke ble mindre selv under gult nivå på trafikkmodellen. Noen barnehager har kanskje klart det, men sektoren i sin helhet klarer faktisk ikke å operere med selvstendige avdelinger uten at disse er definert utover en tradisjonell avdeling med tre voksne.


Akkurat nå er små barnehager på "rødlisten" over utrydningstruede barnehager. De er ofte lokalisert i mindre områder og kanskje siste skanse etter at nærskolen ble nedlagt. Med dagens finansieringsmodell har kommunene ingen annen mulighet enn å legge ned og slå sammen enheter. Det forsterker fortetting og fraflytting. Derfor bør debatten om kvalitet i barnehagen sees i lys av bærekraftige lokalsamfunn. Ønsker politikerne et mangfold av størrelse på barnehagene så må noe gjøres i går. Jeg spør derfor alle talsmenn og kvinner for oppvekst i sine respektive politiske parti: Hva har ditt parti gjort for å sikre et mangfoldig barnehagetilbud som gir bærekraftig økonomi i små og mellomstore barnehager de siste 10 årene?

41 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page