top of page
Søk
  • Forfatterens bildeKnut Thomas

Framtidens barnehage 2030

Innspill framtidens barnehage. Jeg vil først takke for at departementet inviterer til dialog med hele barnehagesektoren om hvordan vi ønsker å utvikle barnehagetilbudet. Selv om en liten aktør kan føle seg maktesløs, så er det få andre land og kulturer med så lav terskel og avstand mellom utøvende myndighet og grasrota som i Norge. Det faktum at dette brevet vil bli lest gir meg en følelse av å bli lyttet til. Så er det ulike interessepolitiske krefter som trekker i ulike retninger i debatten. Derfor er det viktig at en unngår polarisering og belyser faktiske forhold knyttet til det vi vet om samfunnsutvikling og barnets behov, og i lys av dette ser på viktige faktorer for at barnehagene skal kunne yte en så god kvalitet som mulig på sine tjenester. Så får vi håpe at en i fellesskap blir enige om hva som er bærekraftig, hvor fokus på effektiv drift blir målt opp imot barnets behov og ikke minst barnehageansattes evne og kapasitet til å yte optimalt. Dette er komplekst og krever langsiktig tenkning. En visjon fram mot 2030 trekker de lange linjer og krever en analyse på hvordan samfunnet vil se ut og hvilket behov det vil ha. Dette er fakta som vi allerede ser konturene av:

  1. Et enda mer flerkulturelt samfunn - flere barn med fremmedspråk som morsmål samtidig som ressurser til språkstøtte reduseres og skal fanges opp i det ordinære barnehagetilbudet.

  2. En videre fragmentering av tradisjonell familiestruktur - økende andel foresatte som er usikre i foreldrerollen.

  3. Reduksjon i fødselsrate - behov for færre barnehageplasser, både i by (selvrealisering) og i landet forøvrig (fraflytting og urbanisering).

  4. Integrering av barnehagesektoren som en del av utdanningsløpet - fokus på ferdighetsmål som tidlig innsats for å unngå frafall i skolen.

  5. Teknologiske utviklinger kan gi nye muligheter (og fallgruver).

Flere av disse punktene er det vanskelig å gjøre noe med, slik som globalisering (punkt 1). Både punkt 2. og punkt 3. er trolig langtidseffekt av kvinnefrigjøringskampen med hovedfeste fra 70-tallet. Etableringen av et nasjonalt barnehagetilbud er en videreføring av dette.

Punkt 4 er kanskje mest betent hvor det er størst avstand mellom fagfolk og politikere. Årsaken til at jeg har satt økt fokus på ferdighetsmål som en trend, må sees i sammenheng med hvilke valg småbarnsforeldre tar når de velger barnehage for sitt barn og hvilke verdier som blir verdsatt i samfunnet for øvrig. Jeg har her valgt en hypotese om at usikre foreldre ønsker at sitt barn med å lykkes og at høyere utdanning og karriere er noe som de ønsker for sine barn. Forskning viser også at familier hvor foreldre har høyere utdanning har barn som i større grad også tar høyere utdanning enn i familier med lavere utdanning. Dette underbygger mine antagelser om at småbarnsforeldre i økende grad vil etterspørre barnehager som har fokus på ferdighetsmål og dermed vil politiske krefter kunne få sterkere støtte i kraft av gradvis endring i foreldrenes preferanser fra tidligere kun praktiske forhold knyttet til lokalisering og mer fokus på pedagogisk profil som styrker “skoleferdigheter”. Dette er noe som naturlig nok kommersielle aktører i sektoren vil være de første til å fange opp og sannsynlig være trendsettere. Det er foreldrene som har makten i kraft av frihet til å velge barnehagetilbud til sine barn. Dette forsterkes i et marked med overkapasitet på grunn av punkt 3. hvor barnehager som ikke klarer å tilpasse seg foreldrenes preferanser vil få færre søkere og økonomiske utfordringer. Punkt 5 kan forsterke økt fokus på ferdighetsmål med flere muligheter for automatiseringer, standardiseringer, kartlegginger og tiltak.

Dette kan gi kognitiv dissonans hos mange fagfolk som har forankret sitt pedagogiske grunnsyn på andre verdier. Kanskje er det heller ikke ønskelig for samfunnet forøvrig. Vi vet at vi vil stå overfor store utfordringer knyttet til en aldrende befolkning hvor det blir færre yrkesaktive i forhold til antall eldre. Det er få elever som tar yrkesfag og spesielt innenfor helsefag vil det bli et økende avvik mellom behov og hvor mange personer som blir utdannet. Kanskje ville samfunnet vært mer tjent med at barnehagene jobbet mer med relasjonskompetanse og verdier knyttet til å vise omsorg for andre? Kan vi indoktrinere omsorg? Dersom mennesker skal velge å jobbe med mennesker, så må dette verdsettes på flere nivå. Nå som all omsorg “institusjoneres” hvorvidt det er for små barn eller eldre, så er det viktig at brukergruppen blir behandlet med respekt og verdighet. Det krever visse rammebetingelser som gjør det mulig for de ansatte å jobbe med både hjertet og hodet uten at en opplever systemsvikt som går på tvers av grunnsyn.

Voksne i barnehagen er rollemodeller og barna speiler deres adferd og blir samfunnets minste men viktigste verdibærer. Organisering av tjenesten er derfor et punkt som er vesentlig med tanke på kvalitet. Det er veldig lite forskning som sier noe om hvordan småbarn på 1 år utvikler seg basert på variabler som antall barn og voksne barnet må forholde seg til i løpet av en dag i en barnehage. Vi vet generelt noe om stressnivå hos småbarn. Vi vet mye om hvor viktig god tilknytning i ung alder er for videre utvikling. Bemanningsnorm og pedagognorm er skritt i riktig retning, men er i seg selv ikke sterk nok til å sikre god drift hele dagen. Det er for stort avvik mellom foreldrenes behov for åpningstid og regulert arbeidstid hos ansatte som gjør at det blir for tynn bemanning store deler av barnehagedagen og bruk av fellesbaser og flere overganger. Dette er uheldig, spesielt for små barn som kanskje mister sine trygge voksne før de blir hentet. Sektoren skulle vært enda mer regulert når det kommer til utforming av småbarnstilbudet, for eksempel med en bemanningsnorm på 2 barn per voksen for barn under 2 år. Gjerne også maks antall barn i barnegruppa (definert som antall barn barnet må forholde seg til i løpet av en hel barnehagedag). Barnehager som har klart å holde isolerte avdelinger som ikke har vært for store, har erfart mindre sykdomsfravær som følge av at en reduserer kryssmitte mellom avdelingene.

Sakens kjerne er at det ikke er finansiering til å sette inn vikar når det er plantid og møter. Noen har løst dette ved å benytte såkalte samarbeidsavdelinger der en i en periode slår sammen barnegrupper slik at voksne kan gå i fra. Nyere barnehager organiserer disse samarbeidsavdelingene like godt som en stor avdeling, for eksempel med 6-8 voksne der en deler inn i mindre barnegrupper hvor pedagogene kan gå kortere midtvakter og ta ut ubunden tid. Når det da i tillegg praktiseres lønnet pause hvor ansatte må være på tilkalling for å kunne gå kortere vakter, så må barnehagetilbudet i større grad tilpasse seg voksnes behov enn barnets. Resultatet er dårlig bemanningstettethet gjennom dagen og utslitte voksne og mye stress. Når det da i tillegg ikke settes inn vikarer men heller sjonglerer voksne og barn i mellom barnegruppene, blir det utfordrende både å få kontinuitet i arbeidet og utfordrende for sårbare barn som er mer følsomme for endringer i barnegruppa og svakere relasjon til flere voksne. Det er gjort altfor lite forskning på den voksnes rolle i forhold til kvalitet. Ikke bare i form av kompetanse, men hvordan den voksne faktisk har det.

Vi er i dag livende redd for å la barn være hjemme, men vi bør være like engstelig for hva som skjer i barnehagen når ansatte over tid ikke strekker til.

Vi vet at sektoren sliter med høyt sykefravær og høy turnover. Mange klarer ikke å stå i arbeidet til pensjonsalder, selv om de skulle trives. Derfor er det viktig at myndighetene ser offentlig finansiering av sektoren inkludert utgifter gjennom Nav systemet slik at reduserte utgifter gjennom Nav på kort og lang sikt kan være en effekt som følge av økt bemanning. Skal myndighetene lykkes med å få bedre og jevnere kvalitet i barnehagene, så må det være rom for både å ivareta nok voksne på avdelingen i løpet av dagen og tid til utviklingsarbeid i tillegg til ordinær plantid. Derfor er det viktig at styrerressurs ikke blir utvannet i større barnehager og da særlig i offentlige som legger rammene for hva private har mulighet til å gjøre pga finansieringsmodellen. Dagens lovverk sikrer ikke hverken stedlig eller fast forholdstall mellom årsverk i grunnbemanning og styrerressurs.

Moderasjonsordninger Moderasjonsordningene fungerer ganske bra. En bør her også inkludere kostpenger da det er stort sprik mellom barnehager som ikke har mattilbud og barnehager som har full kost som kan ha en uheldig sosial vridning. Alternativt kan en økt bemanning fange opp finansiering av fagperson med matlaging i barnehagene. Etter hvert som vi beveger oss inn i en sirkulær økonomi vil det komme flere utleie tjenester også mot småbarnsforeldre som kanskje blir tilbudt som en forlengelse av barnehagen. En bør her vurdere å se på løsninger som også inkluderes i moderasjonsordningene slik at alle får tilgang på et felles gode. Det er krefter som ønsker en effektiv drift for å få mest mulig igjen av pengene. Det er forståelig, men dersom dette gjøres alene i kraft av stordriftsfordeler som ikke ivaretar forsvarlig når det kommer til faktisk bemanningstetthet, styrer og pedagogressurs, så er en slik standardisering uheldig, selv om en klarer å opprette et tilbud med flest mulig oppholdstimer per skattekrone. Langtidseffekten er stress og utslitte ansatte som ikke klarer å stå i arbeidet. Det er begrenset hvor lenge en kan prestere over tid når ikke alle er på jobb og det ikke settes inn vikar. Ikke alle mennesker er like tilpasningsdyktige i en driftsform som krever fleksibilitet.

Kvalitet Vi kan ha visse parametre som setter rammer for hva vi kan forvente av kvalitet på tjenesten. Den eneste standardiseringen vi bør ha, er ressurs til økt pedagogtetthet (50%) og rom for kontinuerlig utviklingsarbeid uten at barna betaler prisen i form av redusert bemanning på avdeling. Dette bør forankres i et maks antall barn i barnegruppen gjennom en barnehagedag. Dekning av ressurs til voksenressurs på avdeling ved plantid må finansieres!

Det er ønske om kortere arbeidsdag hos ansatte. Det kan gjøre at flere kan stå i arbeid lengre, men skaper utfordringer med tanke på foreldrenes behov for åpningstid. 8 timers arbeidsdag kan være en løsning som gir bedre kvalitet på tjenesten, men samtidig er det fare for at enkelte ansatte med egne barn kan føle at de får mer tidspress på hjemmefronten. Hjemmekontor og ny teknologi kan bidra til at hjem med to foreldre kan redusere åpningstiden noe, men i utgangspunktet må det settes inn mer ressurs for å redusere stress på avdelingene og gi tilbud til familier som har lengre behov, enten på grunn av reisetid, lange og varierende vakter, aleneforsørger eller andre årsaker.

Opplevd kvalitet er subjektivt. Det vil til enhver tid være barn som ikke trives i barnehagen, selv om barnehagen har både kompetanse og nok voksne. Her bør det forskes mer. Hva er prisen for at barnehagene har monopol på barndom? Vi beveger oss vekk fra tradisjonell forsørgerrolle i hjemmet. Ikke vil vi gi foreldre dårlig samvittighet heller som er i en posisjon at begge foreldre må jobbe, ikke nødvendigvis på grunn av kvinnefrigjøring men et boligmarked som tvinger begge foreldre ut i arbeid. Dagens utdanningssystem hører på mange måter til industrialiseringen som et slags samlebånd. Vi har både kunnskap og teknologi som tilsier at vi bør revitalisere muligheter for et mer tilpasset undervisningstilbud som tør å ha barnets perspektiv på individnivå gjennom hele oppvekstløpet i samarbeid med hjemmet og næringslivet. Sannsynlig vil nye generasjoner utfordre dagens system og søke løsninger utenfor et standardisert undervisningsopplegg. Vil myndighetene prøve å regulere bort denne utviklingen, eller være med å legge til rette? En bør være åpen for strukturendring som tilpasses fremtidens behov og finne en struktur som fungerer både på individ og samfunnsnivå. Sannsynlig vil den offentlige skolen måtte konkurrere i større grad med private alternativ, kanskje i former som vi ikke har sett per i dag.

Det vil være viktig at det mangfoldige barnehagetilbudet blir ivaretatt hvor det blir tilrettelagt en ramme for god kvalitet uansett størrelse på barnehagene slik at de kan gi stabile og trygge miljø som kan fasilitere og styrke kreativitet, medmenneskelighet og kjærlighet. Nok voksne med god kompetanse og mulighet for kompetanseutvikling uten stress er nøkkelfaktorer. Da er vi på god vei. Spesielt dersom ekstra tilrettelegging i større grad legges inn under det ordinære tilbudet slik vi ser er tilfelle i oppvekstsektoren. Dette kan finansieres direkte gjennom å fryse rammen til oppvekstsektoren på statsbudsjettet selv om barnetallet går ned. Indirekte vil også reduserte utgifter til Nav i form av at flere mennesker klarer å stå i arbeidet samt lavere sykefravær være med på dekke kostnadene. Her er det også mulig å stimulere barnehagene og finne gode løsninger i fellesskap sammen med ansatte. Kanskje i felleskap utfordre hypotesen om fokus på ferdighetsmål og gi den oppvoksende småbarnsgenerasjonen mulighet til å kjenne trygghet i foreldrerollen og hva som faktisk er viktige verdivalg for barnet og hvordan barnehagen bør legge til rette for det.


Vi gjør også oss selv en stor bjørnetjeneste dersom foreldregruppa ikke er en del av samarbeidet om å finne et bærekraftig samfunn og barndom. Familien er nøkkelgruppen og vi bør være varsomme i utformingen av et tilbud som ikke er fundert på foreldrenes ønsker.

44 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page