top of page
Søk
  • Forfatterens bildeKnut Thomas

Unio streiken avblåst - Inntektssystemet til kommunene kan løse problemet.

Streiken endte i tvungen lønnsnemnd, kanskje raskere enn forventet, men et uunnværlig utfall når uunnværlige mennesker ikke kommer på jobb. Noen lurer kanskje på hvorfor fagforeningene er villige til å bruke av streikekassen i et mellomoppgjør når de sannsynlig har bedre mulighet å nå frem i forbindelse med hovedoppgjøret til neste år? I denne artikkelen vil jeg vise hvorfor streik er nødvendig, men også vise hvorfor den på samme tid ikke løser problemet til de ansatte. Jeg vil til slutt komme med et forslag som løfter øynene litt høyere - og gi oppvekst og utdanningssektoren en mulighet å kanalisere sitt enorme engasjement i en retning som vil gi alle et løft som også vil komme arbeidstakerne til gode.


En presset yrkesgruppe i ubalanse

Psykologen John Stacey Adams introduserte allerede i 1963 en adferdsteori som kan belyse situasjonen vi nå har havnet i. På individnivå vil en arbeidstaker være motivert til å gjøre en viss innsats etter forventet uttelling i form av lønn, anerkjennelse eller andre goder. Hun vil i midlertidig sammenligne sin belønning med hva andre arbeidstakere mottar og søke en sosial likhet eller balanse mellom egen innsats og belønning i lys av andres innsats og belønning. Dersom vi nå bruker denne teorien på gruppenivå, så ser vi at Unio representerer yrkesgrupper som er i ubalanse. Yrkesgrupper som sykepleiere, lærere og barnehagelærere hadde allerede før pandemien følt seg presset i form av økende arbeidsmengder og utfordringer. Når da SSB publiserte sin statistikk over lønnsutviklingen i 2020 som viste en mye lavere lønnsutvikling hos disse yrkene enn mange andre yrkesgrupper, så forsterkes følelsen av urettferdig fordeling. Økt innsats skal vel ikke gi lavere uttelling? Derfor har denne streiken også fått mye sympati. Honnør og klapp for innsatsen er vel og bra, men har ingen verdi når studie og boliglån forfaller. Streik er et uunngåelig utfall for noe som oppfattes som veldig urettferdig.


Ubalanse gir dårligere kvalitet.

Så hva kan arbeidstakerne gjøre for å oppnå likevekt når de fremdeles føler at lønnen er urettferdig etter tvungen lønnsnemnd? Motivasjonen reduseres, avmaktsfølelse styrkes, spesielt når det oppfattes at myndighetene grep inn med tvungen lønnsnemnd på tynt grunnlag.


I følge Peter Herriot (1995) forventer arbeidstaker at arbeidsgiver skal tilby jobb sikkerhet og karrieremulighet. Når arbeidsgiver forplikter seg så forventes det at det opprettes en balanse hvor arbeidstaker viser lojalitet og engasjement. En kan trygt si at arbeidstakerorganisasjonene føler en urettferdighet hvor den psykologiske kontrakten er brutt. Hvordan vil arbeidstakerne reagere når streikeretten ikke fører til balanse?


1) “Get safe” - Arbeidstakere som ønsker å unngå risiko tilpasser seg. Sannsynlig forsterkes avmaktsfølelse og arbeidsgiver kan forvente redusert innovasjon og kreativitet. Mange har gjeld og tørr ikke å forlate arbeidsplassen. Jobbsikkerhet kan gi en viss balanse, men sannsynlig vil arbeidstakerne fremdeles kjenne på økonomisk usikkerhet etter hvert som deres kjøpekraft reduseres.


2) “Get even” - Siden arbeidstaker føler at de får mindre igjen, så kan de komme i balanse med å tilby mindre innsats, engasjement og forpliktelser. Kanskje vil terskelen for å “ta en tredagers” bli lavere og ansatte får mindre lojalitet til arbeidsgiver.


3) “Get out” - De mest kompetente og utdannede vil sannsynlig være de første som forlater yrket til fordel for andre stillinger med høyere lønn. Satsning på kompetanseutvikling utvannes eller finansierer rekruttering til andre yrker.


Det er mange med yrkesstolthet som allerede kjenner på en kognitiv dissonans eller ubalanse i forhold til arbeidsoppgaver og hva som faktisk er mulig å gjennomføre. Langtidseffekten vil sannsynlig være økt stress og psykisk ubalanse med påfølgende økning i sykefraværet og høyere utskiftning av personell. Dette er ingen god deal for arbeidsgiver.


Har KS skylda og vil PBL ta regningen?

Så er spørsmålet, vil arbeidstakerforeningene prøve å streike fram en bedre avtale når de kommer til tarifforhandlinger i privat sektor? Viljen er til stede, men når det kommer til for eksempel PBL området, så tilsier dagens finansieringsmodell at private barnehager ikke kan ha høyere arbeidskostnader enn kommunale barnehager da tilskuddet blir utmålt etter kostnadsnivået i kommunene. Er det så KS som er ansvarlig for at det har gått så galt? Ikke alle kommuner har vært like flinke når det kommer til å fordele ut ekstra overføringer i forbindelse med Covid-19, men generelt kan ikke kommunene dele ut penger de ikke har. Er det på tide at politikerne erkjenner at kommunene har blitt pålagt for mange oppgaver og at rammeoverføringene ikke strekker til? Er det virkelig slik at helse og oppvekstsektoren med sin lave lønnsutvikling er de som fører til kostnadssprekk, og i så fall, er det riktig at de som jobber på gulvet og de menneskene de tjener skal være de som rammes?


Nytt inntektssystem kan være løsningen.

Selv om det er et ønske om lokal styringsrett, så påpeker Karl Jan Solstad med gode refleksjoner i sin kronikk “Den gløymde sentraliseringa: rasering av bygdeskulen” hvilke element som er hovedårsak til hvorfor vi er der vi er i dag. Inntektssystemet for skolene ble endret på åttitallet og omkring to tiår senere skjedde det samme for barnehagene da øremerkede statstilskudd som sikret lik finansiering gikk over til kommunale rammeoverføringer. Jeg har enda til gode å se at rammeoverføring har gjort det lettere å se og legge til rette for enkeltbarn som nå møter store sentraliserte institusjoner allerede fra ettårsalderen. Selv om flere politiske parti vil selge inn økte overføringer til kommunene i sine valgprogram, så vet vi av erfaring at ikke alle midlene kommer sektoren til gode når midlene ikke er øremerket.


I barnehagesektoren har myndighetene gitt tydelige signaler at sektoren ikke kan forvente økte midler til bemanning, men at det nå må settes fokus på økt kompetanse for å sikre kvalitetsutvikling. Tilleggsutdanning og økt kompetanse med høyere pedagogtetthet og kanskje flere ansatte med masternivå vil medføre økte lønninger. Hvordan skal arbeidsgiver finansiere dette? Det er begrenset hvor mye relasjonelt arbeid kan effektiviseres uten at det går ut over kvalitet på tjenesten. Det hjelper ikke med store flotte bygg dersom ansatte ikke klarer å jobbe der.


Slik jeg ser det er det kun en måte å komme i balanse igjen dersom myndighetene ønsker en reell kvalitetsheving i oppvekst og utdanningssektoren. Når det settes tydelige minstekrav til produksjon av disse tjenestene som hele tiden tilføres nye plikter, så er det bare rett og rimelig å sette minstekrav til overføringene også.


Gjeninnfør øremerkede midler til oppvekstsektoren som er i tråd med ønsket kvalitet snarest! Det er kanskje beste måte å opprettholde og forhåpentligvis bedre rekrutteringen til yrkene da det sannsynlig vil gi en mer rettferdig fordeling av ressursene. Det vil gi bedre og jevnere kvalitet på tjenestene som myndighetene etterspør. Er det noen som er villige til å gå til valg under den parolen så bør organisasjonene kanalisere sitt engasjement til valgurnene. Tvungen lønnsnemnd eller ei, vi lever enda i et demokrati. Det er på tide at arbeidstaker og arbeidsgiverorganisasjonene forenes i kampen for et inntektssystem som gjør det mulig å levere en tjeneste som alle er tjent med. JA til øremerkede statstilskudd!


Kilder:




Adams, J. S. (1963) Toward an understanding of inequity. Journal of Abnormal and Social Psychology, 67, 422-436

Herriot, P. (1995). ‘The management of careers’, Strategic Prospects for HRM, ed. Tyson, S., London: Institute of Personnel Development.

13 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle
bottom of page