Et klassisk eksempel på spill teori er fangens dilemma. To fanger er siktet for en forbrytelse. Påtalemyndighetene mangler noe bevis for å være sikker på å gi en fellende dom, så de skiller fangene og gir hver enkelt et tilbud om å sladre på den andre fangen og som belønning få en mildere straff om fangen samarbeider. Hver fange har da dilemmaet, skal han velge å tie eller sladre? Avhengig av hva den andre fangen gjør vil fangen få enten en full dom dersom han tier men den andre fangen sladrer, redusert dom dersom han sladrer uavhengig av hva den andre gjør eller gå fri dersom begge tier hvis påtalemyndigheten ikke klarer å fremskaffe andre fellende bevis. Sannsynlig utfall vil som regel være at begge sladrer og får redusert straffelengde, selv om de ville hatt størst nytte av å tie.
På mange måter er det også situasjonen for ”fangene” representert i spillet om alternativ finansieringsmodell. Spillet er litt mer komplekst med flere aktører, men prinsippet blir det samme. Dersom alle aktørene i utvalget samarbeider, så er sannsynligheten større for at det vil gi barnehagesektoren størst nytte. Det er en krevende disiplin med forhandlinger som krever at alle aktørene tar et større perspektiv slik at den totale potten ble større. Myndighetenes utforming av mandatet krever at et av forslagene ikke skal ha høyere kostnadsramme enn dagens finansiering. Det setter premisset for spillet og i mine øyne nesten umuliggjør en optimal løsning. Årsaken er at kostnadsrammen for ”kvalitetsbarnehagen” er høyere enn hva dagens finansieringsnivå tillater. Dermed vil egeninteressene til hver enkelt aktør bli utslagsgivende. De vil posisjonere seg og søke strategiske allianser for å få størst mulig del av kaken og i all egeninteresse gå glipp av det faktum at kaken de vil spise mangler både glasur og fyll.
Det harde ordspillet i media er et signal på at det interessepolitiske spillet er i gang med en polarisering som tyder på større avstand. Det er synd, for sannsynlig utfall vil være at utvalget splittes. Utfall kan da bli at politikerne får velge mellom to dårlige alternativ innenfor dagens ramme som ikke gir et etterlengtet løft for sektoren. Årsaken er at forslagene ikke vil kunne fange opp en god nok strukturkvalitet til at barnehagene kan yte en god nok prosesskvalitet. Bare underfinansiering av pedagogenes plantid har jeg grovregnet til å koste minst omkring 800 millioner kroner eller over en milliard kroner dersom pedagogtetthet skal opprettholdes. Tallene vil stige med omkring syv prosent dersom det fremsettes krav om 50 prosent pedagogtetthet.
Kjære utvalgsmedlemmer, foren dere! Dersom dere ikke har en felles løsning på samme kostnadsnivå som dagens, så gir jeg denne konsultasjonen helt gratis. Jeg har regnet og beregnet, gått fram og tilbake og finner denne løsning på utvalgets dilemma som vil gi sektoren størst nytte på dagens kostnadsnivå.
Kjære arbeidstakerforeninger og arbeidsgiverforeninger, ansatte slites i to. De går med dårlig samvittighet med følelse av å ikke kunne strekke til, både i kommunale og private barnehager. Det trenger ikke å være slik, for det er en banal enkel måte å øke prosesskvalitet innenfor dagens rammer.
Foren dere og signer et manifest i form av finansieringsmodell på dagens ramme der alle forplikter seg til å ha en åpningstid tilsvarende laveste oppholdstid knyttet til utløst tilskuddsnivå. Per i dag er dette på åtte timer og et kvarter per dag for en helplass. Da har dere vasket hendene rene og sendt ballen tilbake til politikerne hvor de kan smake på egen strategi i møte med arbeidsliv og småbarnsforeldre med behov for lengre åpningstid. Myndighetene sentralt vil da måtte ta valget om å tilføre økte rammer til kommunene for å kunne øke åpningstiden. Vinneren av spillet vil være: KS, PBL, Virke, Utdanningsforbundet og Fagforbundet. Gjør gjerne innrømmelser overfor hverandre for et felles kompromiss!
Slik det er nå vil barnehagene lokalt konkurrere om barn og dermed kjenne på press om å ha lengre åpningstider. Nå har vi en unik mulighet dersom det ble gjort en bindende avtale sentralt blant utvalgsmedlemmene. Et samarbeid som alle fulgte, gav forsvarlig drift og hvor myndighetene ble tvunget til å øke bevilgningene utover dagens nivå for å imøtekomme samfunnets behov.
Tankene går tilbake til fangenes dilemma. De hadde ikke tillit til hverandre og det er vel nokså likt med utvalgets spill. Den store forskjellen er at fangene ikke hadde mulighet til å snakke sammen og samarbeide for å få beste løsning for begge. Den muligheten har dere!
Det blir veldig feil dersom dere setter dere på hver deres stein. Barnehagefolket er lei av å gnage på bein.