Skal din barnehage være med på nasjonale foreldreundersøkelsen i år?
Utdanningsdirektoratet gir alle landets barnehager gratis mulighet til å være med på den nasjonale foreldreundersøkelsen i november måned. Resultatene publiseres på barnehagefakta.no og nettopp det er kanskje årsaken til at noen ikke ønsker å delta på undersøkelsen og heller ønsker at en slik undersøkelse kun skal være til internt bruk. Per i dag er deltakelse ikke et lovpålagt krav, men kan den bli det? Vi har allerede eksempel på hvordan kommuner bruker resultatene i foreldreundersøkelsen som tilsynsmyndighet i interne rapporteringsskjema på kommunalt nivå. Myndighetene kan fange opp dersom enkelte enheter har mye lavere skår enn landsgjennomsnittet eller på kommunalt nivå, og dersom alle barnehagene gjennomfører samme undersøkelse gir det gode muligheter for myndighetene å sammenligne og fange opp avvik. Det vil i mange øyne forenkle tilsynsforvaltningen.
Høy tilfredshet = høy kvalitet?
En må imidlertidig være forsiktig med å bruke foreldreundersøkelsen alene som eneste indikator på faktisk kvalitet. En barnehage fikk eksempelvis dårligere skår fra året før på sine lokaler etter at de hadde brukt flere hundre tusen på renovasjoner som blant annet førte til bedre arbeidsforhold og renhold. Det er derfor legitimt å spørre seg om en foreldreundersøkelse i større grad sier noe om foreldrenes forventninger til tjenesten enn standardisert kvalitet. Resultatene som publiseres er ikke statiske, men høyst subjektive. Det er også sammenheng mellom hva foreldrene svarer og respondentens kjønn, alder, utdanning og befolkningstetthet i kommunen der de bor. Dersom et individ er generelt misfornøyd i livet, hva er sannsynligheten for at det påvirker svarene i en tilfredshetsundersøkelse uten at det nødvendigvis sier så mye om kvaliteten på barnehagetjenesten? Et par slike sure epler i kurven utgjør utrolig mange prosentpoeng i en liten barnehage og påvirker gjennomsnittsresultatene i større grad uten at barnehagen nødvendigvis har en dårligere tjeneste enn andre så lenge hver enkelt barnehage ikke har gjennomsnittlig lik foreldresammensetning. For eksempel kan to ellers like barnehager oppleves veldig ulik i forhold til bemanning dersom foreldre i den ene barnehagen har barn med mye lengre oppholdstid i snitt. Foreldreundersøkelser fanger ikke nødvendigvis opp slike kausale sammenhenger som påvirker resultatene.
Et annet moment hvor en kan se konflikt mellom kvalitet og tilfredshet er knyttet til åpningstid. En lengre åpningstid kan gi noen flere fornøyde brukere som har behov for lang åpningstid og i så måte også være sammenfattende med god indikasjon på oppnådd styringsmål i samfunnssammenheng der befolkningen har større fleksibilitet til å delta i arbeidslivet. Dette kan oppfattes som et kvalitetsmål i et brukerperspektiv og styringsmål på kvalitet på kommunenivå, men samtidig medfører lengre åpningstid lavere bemanningstetthet dersom barnehagen ikke tilføres økt personalressurs. Dette gir motstridende resultat som tyder på lavere strukturell kvalitet selv om det gir økt brukertilfredshet. Det er barnehager som etter korona tiltakene har valgt å redusere permanent sin åpningstid blant annet for at de føler at dette gir bedre kvalitet og ivaretar både det pedagogiske og sikkerhetsmessige sidene av barnehagetjenesten. Tror du de vil få høyere skår i en tilfredshetsundersøkelse hos foreldre som jobber til klokka fire når barnehagen stenger om 15 minutter og det tar 20 minutter å komme frem hvis alt klaffer?
Nasjonale foreldreundersøkelser = et politisk instrument.
Det er også stemmer som mener at undersøkelsen blir brukt i politiske sammenhenger og som derfor ikke har lyst til å være en del av et slikt apparat. Foreldrene har vanligvis gitt gode skår som tyder på høy trivsel med barnehagetjenesten til de fleste barnehagene. Dersom resultatene brukes som indikator på god kvalitet, så kan foreldreundersøkelsene brukes som et argument for at sektoren ikke trenger økte ressurser. Det er flere grunner til at dette kan være misvisende. Et moment er at det kan være skjevhet i utvalget hvor barnehager som forventer dårlig resultat ikke deltar, ergo vil det nasjonale gjennomsnittet sannsynlig være høyere enn faktisk tilfredshet. Det er også publisert forskningsresultat som tyder på at det ikke er sammenheng mellom kommunen sin ressursbruk per barn og tilfredshet blant innbyggerne. En bør derfor være veldig forsiktig med å uttale seg bastant om kvalitet i barnehagene basert på foreldreundersøkelser.
Foreldreundersøkelser = markedsføring
Foreldre kan bruke resultatene til å undersøke hvor populære barnehagene er før de søker barnehageplass. Med lavere fødselstall og økt konkurranse om å få belegg i barnehagene, så gir dette hver enkelt barnehage insentiv til å få best mulig resultat som kan brukes i profilering og markedsføring for å tiltrekke seg flere brukere. Sannsynlig er det stor ulikhet på hvor transparent hver enkelt barnehage er i sin informasjon til sine brukere nettopp for å ikke avdekke sider av tjenesten som kunne påvirke resultatet i negativ retning. Skal barnehagene som tjenesteleverandør tekke foreldrenes økte forventninger og kommunisere at alt er bra hvor terskelen for å ta opp vanskelige tema blir høyere?
Den standardiserte undersøkelsen har fått kritkk blant annet for at det kan være vanskelig for foreldre å svare på enkelte spørsmål om forhold de kanskje ikke kjenner til og kanskje gjengir svarene mer en indikasjon på lojalitet til de ansatte dersom foreldrene har tillit til de uavhengig av hvilke konkrete strukturelle forhold som barnehagen faktisk har.
Foreldreundersøkelser = verktøy i kvalitetsutvikling.
En foreldreundersøkelse skal først og fremst brukes i kvalitetsutvikling av barnehagetjenesten internt og som et verktøy i foreldresamarbeidet. Hvordan kan en slik undersøkelse bli mest mulig troverdig og gi best mulig grunnlag for systematisk utvikling av barnehagetjenesten i samarbeid med foreldrene? Svaret er ikke nødvendigvis entydig deltakelse i den nasjonale foreldreundersøkelsen, men det er synd dersom barnehagene ikke likevel bruker dette som et verktøy i sitt arbeid med kvalitetsutvikling og foreldresamarbeid. Spørsmålet er om rammen rundt undersøkelsen med publisering av resultatene gir for mye støy og påvirker arbeidet til barnehagene og forhindrer en god og kontinuerlig prosess i utviklingsarbeidet.
Utdanningsdirektoratet har også utviklet personalundersøkelser for barnehagene eller ståstedsanalyser. Dette er gode verktøy i utviklingsarbeidet. Den er ikke på samme vis en felles nasjonal registrering som foreldreundersøkelsen men ligger tilgjengelig for barnehagene som ønsker å bruke de. La oss tenke et scenario hvor også resultatene fra disse personalundersøkelsene ble publisert. Ville det ha påvirket svarene og hvilken effekt ville det hatt på utviklingsarbeidet? Rammen er halve bildet sies det, men i dette tilfelle ville nok portrettet av barnehagen ikke bare skiftet nyanser men fått en helt annen fargepalett. Vil det bidra til økt kvalitet? Akkurat som Adam og Eva er det de færreste av oss som liker å være nakne i all offentlighet. Slik er det bare. Vi dekker oss til.
Barnehagens mandat = et toegget sverd i forhold til tilfredshet og kvalitet.
Utfordringen ligger i barnehagens todelte mandat; samfunnets behov for at begge foreldre er arbeidsaktive og stimulerer næringsutvikling og samfunnets behov for barnas oppvekstvilkår i et lek, omsorg, læring og danningsperspektiv der åpningstiden vil dersom ressursgrunnlaget holdes uforandret, forsterke den ene og redusere den andre. Barnehagene kjenner godt til eventyret om keiserens nye klær, men likevel kler vi oss med resultatene i brukerundersøkelsene for å fremstå på toppen av tronen som media elsker å dele ut.
Hvordan måler vi kvalitet?
Nasjonale foreldreundersøkelser er ikke svaret, men bruk de gjerne internt i kvalitetsutvikling av barnehagetjenesten til hver enkelt enhet over tid.
Hvilket meningsinnhold skal vi bruke for å operasjonalisere kvalitet? Det er på høy tid at vi får andre måter å måle kvalitet i barnehagene enn den nasjonale foreldreundersøkelsen. Vi skulle gjerne hatt en nasjonal ordning der alle barnehagene fikk publisert faktiske indikatorer på strukturell og prosessuell kvalitet som går dypere enn publisering av antall kvadratmeter og bemanningssammensetning som kanskje ikke hensyntar permisjoner og andre avvik. Hvis jeg var småbarnsfar ville det for eksempel vært mye viktigere for meg å vite om ettåringen min skulle være i en barnegruppe på 6, 9, 12 eller 24 smårollinger eller hvor mange voksne barnet måtte forholde seg til i løpet av en barnehagedag.
En felles nasjonal indikator på kvalitet ville bidratt til viktige analyser i utforming av barnehagene og en bedre målstyring både sentralt og lokalt. Med dagens finansieringsordning har kommune-Norge kun et insentiv: å drive så effektivt som mulig. Hva har det å si for kvaliteten? Vil de små og mellomstore barnehagene forsvinne? Vil det føre til økt kvalitet?
Øremerket statstilskudd sikrer kvalitet.
Dersom barnehagesektoren skal pålegges krav til kvalitet sentralt fra staten, burde en da ikke bli enige om hva kvalitet er og hvordan dette skal måles og så sikre en finansiering som gir kommunene rom for å dekke begge samfunnsmandat og legge til rette for både næringsutvikling og barnets beste i befolkningstette områder og regioner med lav befolkning? Hadde jeg vært minister og stilt krav til kommunene, så ville jeg i alle fall vært rettferdig og sikret oppvekstlederne ryggen fri til å oppnå sine styringsmål på kvalitet ved å øremerke midlene og forhindre lekkasje til andre sektorer. Akkurat nå virker det som om de har helt andre resultatmål med en ekkel bismak av New Public Management hvor effektivitet er det primære målet og effekten ofte blir sekundært.
Den beste indikator på kvalitet vi har i dag er kanskje barnehager som går med underskudd, mulig på grunn av personalsammensetning med høy ansiennitet og at barnehagen faktisk setter inn vikarer ved fravær. Eller kanskje fordi de er små enheter som har høyere pedagogtetthet på grunn av et rigid lovverk.
Betyr det at kvalitet ikke er bærekraftig? Akkurat nå kappes kommunene om å betale ut lavere tilskudd til de private barnehagene enn den nasjonale satsen.
Hva vil vi egentlig? Vi har allerede svar på hva som vil gi bedre og jevnere kvalitet på barnehagetilbudet. Satsningen på å kople praksisfeltet og forskningsfeltet i regionale kompetansenettverk for barnehagefaglig kompetanseutvikling er et skritt i riktig retning, men hvis det ikke sikres nok ressurser til å jobbe enda mer i dybden og systematisk med utviklingsarbeidet uten at det går på bekostning av barna på avdeling, så er jeg redd satsningen vil gi ujevne resultater og fortone seg for noen som nok et program som de ikke har tid til i den daglige driften.
Det hjelper ikke å ha en master i empati dersom du ikke har tid til å ha barnet på fanget.
Kilder: