Foreldreundersøkelsen - en indikator på sterk allianse.

Så er det igjen duket for offentligjøring av resultatet fra den nasjonale foreldreundersøkelsen. Jeg har i tidligere innlegg skrevet om hvordan disse resultatene kan brukes til både det ene og det andre. Hvis vi ser bort i fra alle faktorer som gjør at resultatene kan være misvisende, så er vel stort sett alle enige at topp resultat med 5 av 5 er tilnærmet uoppnåelig og kun tildeles eksemplariske barnehager. Likevel klarer 67 barnehager å få denne skåren. Det er imponerende. Ved første øyekast ser det ut til å være en del familiebarnehager på listen. Jeg bestemte meg for å bryte ned tallene noe mer for å se fordelingen på størrelse på barnehagene. Analysen har noen svakheter da jeg ikke har hatt mulighet til å sjekke eksakt antall oppholdsplasser per barnehage, men i stede benyttet et aggregert antall barn per barnehage basert på svarprosent og antall svar i undersøkelsen. Denne betingelsen bør likevel gi klare indikasjoner i resultatet basert på størrelse av barnehagene i form av antall barn. Jeg finner da denne fordelingen av barnehager med topp skår på generell tilfredshet:

1-18 barn: 41%

19-36 barn: 36%

37-54 barn: 11%

55-72 barn: 8%

73-91 barn: 5%

92+ barn: 0%

Dersom vi definerer barnehager under 37 barn som felles variabel for små barnehager, utgjør disse hele 77% av utvalget. Etter en rask gjennomgang finner jeg 3 kommunale barnehager og blant de private finner jeg 6 barnehager eid av de største kjedene. Mulig det er flere ideelle eller lokale kjeder som jeg ikke har tatt med. Det vil si en andel på 5% er kommunale og ca 10% er fra de store kjedene. Noen vil hevde at dette ikke er representative utvalg. Små familiebarnehager vil jo smelle til topps med kun noen få barn dersom alle gir topp skår. Vel, jeg kan forstå resonnementet, men samtidig tar det kun et "surt eple" i foreldregruppen for å dra snittet ned betraktelig i en mindre barnehage. Men for ordens skyld, la oss utvide utvalget og inkludere også de barnehager som fikk nest høyeste skår, altså 4,9 i generell tilfredshet. Vi står da med hele 228 barnehager med følgende fordeling:

1-18 barn: 23%

19-36 barn: 38%

37-54 barn: 19%

55-72 barn: 11%

73-91 barn: 7%

92+ barn: 3%

(Tallene er avrundet til hele %. Se vedlegg for mer detaljert utregning.)

Vi ser nå at familiebarnehagene er litt mer utvannet og vi har fått eksemplariske barnehager i alle kategorier. Dersom vi igjen definerer barnehager under 37 barn som små, så utgjør de fremdeles hele 62% av det utvidede utvalget uavhengig av eierform. Kun 10% er barnehager med flere enn 73 barn. Sannsynlig utgjør de en større andel av det totale barnehagetilbudet enn hva som her er representert som fremragende barnehager.

Basert på deltakelse i foreldreundersøkelsen, så har vi et anslag på hvilke barnehager barna befinner seg i. Merknad, dette er litt andre kategorier enn hva jeg har brukt i tidligere i analysen, men gir likevel et representativt bilde av sektoren (både kommunale og private barnehager):

1-25 barn : 5%

26-50 barn: 19%

51-75 barn: 35%

76+ barn: 41%

Dette er nærmest en motsatt rekkefølge av forholdet hvor vi finner fremragende barnehager i foreldreundersøkelsen. Sannheten er nok at andelen små og mellomstore barnehager er en god del høyere. Ikke alle har ressurser til å prioritere deltakelse. Dersom de utgjør omkring halvparten av barnehagemarkedet, så har de likevel en signifikant høyere andel fremragende barnehager (omkring 74% andel dersom vi teller opp til 50 barn) enn hva de utgjør av det totale barnehagemarkedet. Det er et sterkt signal om at størrelse kan være en viktig faktor for trivsel når vi vet at de små barnehagene, og spesielt familiebarnehagene (ca 1% av barnehagetilbudet) utgjør en mindre og mindre andel av barnehagetilbudet i Norge. Finansieringsmodellen med fokus på effektiv drift er selvfølgelig hovedforklaring på at det ikke bygges små barnehager lengre, til tross for at det er disse som har høyest trivsel blant foreldrene. Trolig vil heller ingen kommune godkjenne en søknad om å starte opp en familiebarnehage. I et tidligere innlegg har jeg skrevet litt mer i detalj om nettopp dette. Her er det viktig at vi ikke glemmer at barnehagene er en tjeneste for familiene. Vi bør derfor lytte til brukergruppen. I det utvidede utvalget av fremragende barnehager med generell skår på 4,9 eller høyere utgjør kjedebarnehagene fremdeles omkring 10% av utvalget mens kommunale barnehager utgjør i underkant av 3%. En burde forvente at begge disse tallene økte siden ingen av partene bidrar særlig til drift av familiebarnehager. Allerede i 2016 hadde de seks største barnehagekjedene en markedsandel på omkring 30% i følge en rapport fra 2018. Små og mellomstore barnehager som ikke er i en kjede kan med andre ord si at de har en større andel fremragende barnehager forholdsmessig i følge foreldrene i forhold til kjedebarnehagene som i hovedsak drifter større enheter. Hvorfor er det slik? Har det noe med nærhet å gjøre? I tall fra Utdanningsdirektoratet (2019) kan vi lese noe om sammenheng mellom størrelse på barnehagen og hva som er mest normal størrelse på småbarnsavdeling:

Blant annet ser vi at selv om 9 er vanligste gruppestørrelse for små barn, har litt over 900 barnehager 14 barn eller flere i småbarnsgruppene. For barnehager med over 75 barn er 14 vanligste gruppestørrelse for små barn. For barnehager med over 100 barn er vanligste gruppestørrelse 24 for store barn.

For 2020 skriver Utdanningsdirektoratet at gruppestørrelsene har vært nokså uendret. Det som er spesielt er at inndelinger i kohorter ikke har påvirket gruppestørrelsene. Målingen ble tatt på et tidspunkt de fleste barnehager opererte på gult nivå.

Det er en korrelasjon mellom størrelse på barnehagen og størrelse på barnegruppen. Dess større barnehage, jo større barnegruppe. Liten barnegruppe blir da en indikator for kvalitet og resultatet fra foreldreundersøkelsen er i mine øyne dokumentasjon på at veldig mange små enkeltstående barnehager leverer en tjeneste som er veldig god når det kommer til å skape trygge miljø for barn. Nærhet handler ikke bare om antall kilometer, men også antall barn i barnegruppa. Mindre barnegrupper betyr også færre voksne å forholde seg til. Det styrker relasjonen hvor du møter voksne som du kjenner navnet på og som kjenner navnet på barnet ditt. Det er også større rom for en sterkere allianse, et tillitsforhold hvor barnehagen er en naturlig forlengelse av nærmiljø og familieliv. Det er ikke uten grunn av vi blant annet finner barnehager som Granstubben i Steinkjer i dette utvalget hvor foreldre har vært veldig engasjerte i å bevare det lokale barnehagetilbudet sitt. Det var en stor andel kommunale barnehager som var med i undersøkelsen også. I snitt gjør de det nesten like godt som de private barnehagene, men vi ser at de er nokså fraværende blant fremragende barnehager til å knytte en sterk allianse til foreldrene. En hypotese kan da bli at små og mellomstore enheter er mer personlig enn kommunale barnehager spesielt og større barnehager generelt.

Hvis vi nå ser på alle deltakende barnehager og kun ser på størrelse som kategorier, så er resultatet i snitt nokså likt på de ulike størrelsene hvor det kan skille opp til 0,2 prosent poeng i snitt mellom høyest og lavest skår på de ulike spørsmålene. De store barnehagene (76+ barn) har en slik høyest skår når det kommer til hvor fornøyd foreldrene er med lokalene. Til tross for investeringer for mange millioner av kroner er snittet likevel kun på 4,2 for de største barnehagene. Ellers er det de minste barnehagene (1-25 barn) som stikker av med signifikant høyere skår med 0,2 prosent poeng i snitt i forhold til de største barnehagene på følgende spørsmål:

• Hygiene

• Bemanningstetthet

• Informasjon om hvordan barnet har det i barnehagen

• Barnehagen er flinke til å informere om det er endringer i personalgruppen

• Medvirkning

• Opplever du foreldremøtet som nyttig?

• Tilvenning

• Forberedelser til skolestart

Dette styrker hypotesen om at små barnehager er flinkere til å jobbe relasjonelt og bygge en sterkere allianse med foreldrene.

Med tanke på kvalitet er det også interessant at foreldrene klarer å fange opp at den faktiske bemanningstettheten ofte er bedre i små barnehager. At tilvenningsfasen skårer høyere underbygger også tidligere påstand om at små barnegrupper og færre voksne forholde seg til er positivt. Hvordan foreldre kan ha innblikk i å gi en relevant skår på hygiene er noe tvilsomt. Vi kan anta at denne skåren må sees i sammenheng med hvordan barnehagene har håndtert smittevernet generelt og kanskje spesielt i hente og leveringssituasjoner under pandemien. Litt uventet skårer de minste barnehagene høyest på forberedelser til skolestart. En kunne tro at større barnehager ofte har større årskull og dermed i større grad mulighet til å tilpasse et eget førskoleopplegg til ei hel barnegruppe eller avdeling i forhold til små barnehager som ofte har små og varierende årskull. Kanskje er dette en indikator på at foreldrene har skjønt at skoleforberedelse handler mer om å bli trygg på seg selv og andre og mindre om strammere innhold med fokus på ferdighetskompetanse innen skolefagene.

Små enheter = Samfunnsøkonomisk smittevern

Vi ser nå også fordelen med små enheter i et smitteperspektiv. Det er samfunnsøkonomisk med små barnehager hvor barnegruppene deles inn i naturlige små grupper og færre familier får smitte. Samfunnet pådrar seg lavere kostnader når færre mennesker må isoleres eller sitte i karantene ved et utbrudd i forhold til store enheter med større usikkerhet på smitteomfang. Eksempelvis er et utbrudd i Margarinfabrikken med 481 barn vanskeligere å kartlegge og får større konsekvenser enn utbrudd i en liten barnehage. Fortetting medfører alltid økt smittepress og andre ulemper som krever ekstra tiltak. Argumentet om at små enheter har et dårligere fagmiljø er delvis utjevnet med økt pedagogtetthet og vil sannsynlig bli enda tydeligere når denne øker til 50%. Dersom myndighetens satsning på regionale kompetansetiltak lykkes vil også dette ha effekt hvor de små barnehagene i større grad vil fungere som lærende organisasjoner.

Håp om ny regulering.

Bruk foreldreundersøkelsen til hva du vil. Akkurat nå bruker jeg den til å slå et slag for de små (og mellomstore avhengig av definisjon) enkeltstående barnehagene som urettmessig har mindre å rutte med per plass under dagens finansieringsmodell. Regjeringen har forstått det, at det hefter en del faste kostnader som gjør at de små dermed får mindre å fordele per barn selv om de har samme tilskuddssats som de store barnehagene. I tidligere høringsutkast foreslo regjeringen differensierte tilskuddsatser for å veie opp for smådriftsulemper. Det er håp. Så får vi se hva det hurtigarbeidende utvalget sier for å bevare mangfoldet. Om ikke alle, så er nok flertallet av deltakerne positive til differensiering. Utvalget er kun et rådgivende utvalg. Makten ligger fremdeles hos regjeringen, og de gjør klokt i å heise flagget enda tydeligere for mangfoldet i forkant av valget om de skal ha sjanse til å sanke stemmer fra barnehagefolket. Mandatet utvalget fikk er nokså åpent og gir i seg selv ingen sterke føringer som sikrer mangfoldet i sektoren. Siden regjeringen i tillegg ønsker at et av forslagene ikke skal ha en høyere ramme enn dagens finansiering, så kan vi ikke forvente at alle vil komme til enighet. Kanskje vil det bli en tilspisset kamp, ikke bare mellom privat og kommunal, ideell og kommersiell, men også en kamp mellom liten og stor. Vi får håpe resultatet blir til barnets beste.

https://docs.google.com/spreadsheets/d/1oieqkmrySuyS0x8ajnI8sjeP49G9x0AaLr1ZQg3Jjy8/edit?usp=sharing

https://www.udir.no/tall-og-forskning/statistikk/statistikk-barnehage/barnehager_2019/

https://www.udir.no/tall-og-forskning/statistikk/statistikk-barnehage/foreldreundersokelsen-i-barnehager-resultater/

Et bærekraftig samfunn starter med et godt barnehagetilbud.

(Et dårlig barnehagetilbud er ikke bærekraftig...)

Viser til tidligere innlegg i debatten om åpningstid i barnehagene hvor vi la frem et alternativ: 8 timers arbeidsdag. I fjor høst innførte Barnas Moa 8 timers arbeidsdag for sine ansatte. Det betyr i praksis at ansatte har ulønnet pause og går en halv time lengre enn hva som er vanlig i de fleste andre barnehager. Hver ansatt tilbringer 130 timer mer på avdeling hvert år per 100% stilling i vår barnehage enn ved 7,5 timers dager. Det betyr at barna nyter ekstra voksenressurs tilsvarende en 60% stilling ekstra ved 8 årsverk på avdeling uten at dette fanges opp i statistikken på barnehagefakta.no.

Ord har makt. En kan snu på det og si at bruk av ubunden tid (uten at en setter inn ekstra folk for de som er borte fra avdeling) og lønnet pause stjeler tilsvarende tid fra barna. Det fanges heller ikke opp i statistikken på barnehagefakta.no.

Dette er et paradoks.

Som skrevet i forrige innlegg om 8 timers dag, så ble vi positivt overrasket da vi gjorde en undersøkelse blant de ansatte etter 5 uker med 8 timers arbeidsdag. Nesten alle ansatte ville fortsette med 8 timers til tross for at 70% var negative i forkant av prøveperioden. Vi har nå et halvt år etter gjort en ny kartlegging for å se om det var mulig å fange opp langtidseffekten av tiltaket. Resultatet var tilnærmet det samme. Hele 86% av de ansatte ønsket fremdeles å fortsette med 8 timers dag. Hvorfor er det slik? Her er noen kommentarer fra ansatte:

· Det er kortere perioder der det er kun en voksen på avdeling. (Sikkerhet og bemanningstetthet)

· Flere å spille på = en voksen kan vaske opp etter f.eks do-runder, mat; mens den andre kler på barn eller har samling / aktivitet. (Hygiene/smittevern)

· Mulig å dele opp i små grupper, barn kan velge selv om de vil være ute eller inne/delta på aktivitet eller ikke. (Tilrettelegging og medvirkning)

· Voksen skriver dagen i dag og har tid til å fortelle litt om dagen ved grinden ettersom det fortsatt er en voksen inne. (Informasjon)

Disse punktene gjenspeiler mye av det en leser i offentlige rapporter hva ansatte ønsker seg om barnehagene fikk mer penger. Økt bemanning er faktisk høyere ønsket enn høyere lønn! Det sier det meste om alle omsorgshjertene som jobber i barnehagesektoren og sliter ut hjertemusklene sine under dagens fokus på effektivitet og stordriftsfordeler. Her har vi klart det uten ei krone ekstra. Ikke har vi samlebånd eller bleiesug heller. Vi klør oss i hodet. Er dette spikersuppe eller kryptovaluta? Eller er det hjerterota som har funnet næring og fått blomstre?

Ansattes utsagn samsvarer også med resultatene fra den ferske foreldreundersøkelsen i vår barnehage. Den er vel ikke publisert enda, men foreldrene gir barnehagen høyere skår knyttet til faktorer slik som hygiene, sikkerhet og informasjon enn tidligere. Her handler det ikke om å tyne mest mulig ut av ansatte. Den som gir, den skal få. Ansatte er fremdeles slitne etter jobb. Det er tøft å jobbe i barnehage, spesielt dette barnehageåret med Covid-19. Likevel rapporterer ansatte at de slapper bedre av i pausene sine og er mindre stresset på jobb. Stress er en katalysator for mistrivsel, høyt sykefravær og dårlig arbeidsmiljø som gir dårlig oppvekstvilkår. Å unngå stress er den viktigste grunnsteinen for å skape et trygt og godt fellesskap. Det gir et godt grunnlag med å tilpasse tilvenningsperioden med faste små barnegrupper og faste voksne. Alle ansatte rapporterer i undersøkelsen at de bedre klarer å ivareta barnas behov med 8 timers arbeidsdag.

Etter jul har vi nesten ikke hatt fravær og dette har gitt oss mulighet til å sette inn mer ressurs på avdeling og opprettholde bemanningstetthet i større grad når pedagogene har plantid. Ingen går med dårlig samvittighet. Vi ser positive ringvirkninger. Selv om vi ikke kan tildele 8 timers arbeidsdag all ære, så er den en vesentlig faktor til at foreldrene føler at kvaliteten på vår tjeneste har økt og at ansatte trives på jobb. Vi operer så og si med små isolerte avdelinger hele dagen der barn får være barn uten kunstige oppdelinger.

En annen faktor er at hente og bringemønsteret til flere familier har gitt barn litt kortere barnehagedager etter pandemien. Prioriterer foreldrene familielivet annerledes nå enn før pandemien?

Konklusjonen for å kunne gi barna best mulig oppvekstsvilkår? Ingen klarer dette alene. Svaret ligger i et godt samspill der alle er med og bidrar:

• barnehageeier (ekstra personalressurs og aktivt eierskap)

• ansatte (litt lengre arbeidsdag)

• foreldre (kortere oppholdstid når mulig og flinke til å registrere hente og bringetider)

Dette har gitt en helt ny barnehagehverdag i Barnas Moa med god bemanningstetthet stort sett hele dagen i forhold til barnetallet. Her ligger nøkkelen til et bærekraftig samfunn. Ikke alle barnehageeiere får tildelt stort nok tilskudd til å legge til rette for denne modellen dessverre. Reduksjon i sykefravær kan da være en motivasjon og gi insenttiv til utløse ressurs. Det er også fristende å legge inn et overordnet punkt til i samspillmønsteret:

• myndighetene (legger til rette for et bærekraftig tilskuddssystem sentralt og rettferdig fordeling lokalt.)

Modellen er der for den som vil, men det er ingen automatikk i at en lykkes. Alle må være enige om et felles mål og være villige til å gi noe som innsatsfaktor for å nå målet. Forandring skjer ikke av seg selv. Vi er avhengige av hverandre. Et samfunn som ikke bygges på kjærlighet vil falle. Det er den hemmelige ingrediensen som noen har glemt når en streber etter et oppvekstløp på samlebånd med ensidig fokus på ferdighetsmål og effektiv drift. Da er vi i ferd med å bli de fattige rike. Det er litt symptomatisk at vi ikke bryr oss om miljøet før vi tjener penger på det. Spørsmålet er: Kan vi tjene penger på et godt oppvekstmiljø som er tilpasset barna og deres familier? Les tittelen en gang til så får du svar på spørsmålet!

Knut Thomas Johansen

Barnas Moa

Norges første økologiske barnehage!

Det må være mulig å drive barnehage uten bleiesug!

Myndighetene skal i samarbeid med et hurtigarbeidende utvalg finne beste måte å regulere og finansiere private barnehager. Enkleste løsning vil være å videreføre dagens modell med en minstesats beregnet på tilsvarende vis som dagens nasjonale tilskuddssats. Det vil utjevne de største forskjellene mellom kommunene. Det vil likevel ikke fange opp alle ulikheter, til tross for om barnehagene har lik pedagogisk bemanning og oppfyller bemanningsnorm. Skillet går ofte på størrelse og alder på barnehagen. Det vil si at vi antar at det er en positiv sammenheng mellom alder på barnehagen og gjennomsnittlig ansiennitet hos personalet. Vi forventer også de fleste litt små og eldre barnehagene har høyere ansiennitet i arbeidsstokken enn en del av de nye og større barnehagene.

Styrerressurs per årsverk.

Dette er en viktig faktor som gjør det utfordrende å drive en liten barnehage. La oss se på noen tall som viser hvordan landskapet har endret seg:

I år 2000 var det 2624 styrere i kommunale barnehager. De skulle lede 5730 pedagoger og 13006 ansatte med annen bakgrunn. I år 2019 hadde antall pedagoger i grunnbemanning økt til 16138 og ansatte med annen bakgrunn hadde økt til 17513. Henholdsvis en oppgang på 182% og 35%, summert en økning på 80% i grunnbemanningen.

Et sidenotat: Personale som gir særskilt språkstimulering til minoritetsspråklige barn i kommunale barnehager har i perioden 2000-2019 blitt redusert fra 383 til 269, en nedgang på 30%. Kvalitet koster.

Økningen i grunnbemanning skyldes selvfølgelig barnehageforliket og den store oppbyggingen av sektoren hvor nå nesten alle barn fra 1 år går i barnehage. En skulle da forvente at antall styrere også økte i takt med dette, spesielt siden sektoren har blitt mer kompleks med større personalansvar, flere reguleringer, krav og mer sammensatte familiestrukturer å forholde seg til.

Hvor mange styrerstillinger tipper du jobbet i kommunale barnehager i 2019?

(Inkludert styrerassistenter, adm. og merkantilt personale og styrere på dispensasjon.)

Svaret er:

2663

En økning på 39 styrerstillinger i kommunale barnehager skal håndtere en økning på 14915 ansatte i grunnbemanning. Det er greit at digitalisering har gjort en del administrative oppgaver knyttet til styrerjobben mindre ressurskrevende, men så effektiv at det barnefaglige og ikke minst personalansvaret knyttet til økningen i grunnbemanning fremdeles blir ivaretatt på en forsvarlig måte, den kjøper jeg ikke.

I samme periode som antall styrerstillinger kun økte med 1%, så har antall plasser i kommunale barnehager etter at en korrigerer for alder økt med omkring 50%. Hva får vi kjøpt for det? Mange fagre årsplaner med lite substans? Det nytter ikke å gjennomføre barnehagebaserte kompetanseutviklende tiltak når det ikke er rom for å fordype seg og ha tid til å reflektere og veilede dersom leder ikke har tid eller kompetanse til å få med seg hele personalgruppa i endringsarbeidet, jamfør barnehageloven:

Styreren leder og følger opp arbeidet med planlegging, dokumentasjon, vurdering og utvikling av barnehagens innhold og arbeidsmåter og sørger for at hele personalgruppen involveres.

Med dagens styrerressurs kan pengene til de regionale programmene like godt hoppe bukk over akademia og heller bli distribuert som et ekstra tilskudd til små barnehager med presset økonomi.

Kan vi forsvare nedgangen i styrerressurs med at vi i perioden har blitt mer profesjonalisert, eller handler dette i hovedsak om effektivisering fordi lovverket gir rom for det? Med kvalitet på vektskåla heller nok reduksjon av styrerressurs i favør av effektivisering. Økt pedagogtetthet i perioden er selvfølgelig positivt, men det krever også ressurs til å dekke plantid før en setter to strek under det svaret!

Styrerressursen per årsverk i grunnbemanning har halvert seg i takt med at størrelsen på barnehagene i snitt har blitt større. Dette presser de små barnehagene da det kreves en viss styrerressurs for å ivareta forsvarlig drift. Dersom utvalget legger føringer for en fast styrerressurs per årsverk inkludert eksterne ressurser, så vil sjansen være større for at små barnehager kan ivareta driften. Det er likevel en sjanse for at dette kan utnyttes ved at ressursen som rapporteres i praksis blir brukt for eksempel til å dekke vikarutgifter. Det er i seg selv positivt i forhold til at det ikke blir brukt vikarer i det hele tatt, men hvis en ønsker mangfold bør de små barnehagene vernes med egen sats på lik linje som familiebarnehagene forutsatt strengere lovkrav til styrerressurs i små kommunale enheter.

Differensiert sats for de første plassene er også en løsning som vil veie opp for stordriftsfordelene i de store barnehagene. Kunnskapsdepartementet vurderer en slik løsning i sitt høringsutkast. Dagens modell er nesten som om linefiskere skulle konkurrert på samme betingelser som trålefiskere. Store deler av Norge er ikke så sentralisert at det er mulig å etablere store enheter over alt. Ei heller vil kommunene tillate en slik etablering. Dette er et lukket marked. Modellen må derfor gi rom for både store og små enheter så fremt en ikke ønsker å forsterke urbaniseringen. Hvis de små barnehagene får bedre rom til planarbeid, så er jeg temmelig sikker på at det ville kommet frem enda mer praksisbasert kunnskap som kunne styrket et gjensidig forhold til vitenskapen. Med dagens innsnevring av styrerressurs har de små barnehagene i mindre grad å mulighet til å opprettholde kompetanseutviklingen.

Hvorfor har det blitt slik? I barnehageloven §24 står det:

"Barnehagen skal ha en forsvarlig pedagogisk og administrativ ledelse."

Her er det rom for mye skjønn. KS mener i sitt høringssvar at en lovbestemt størrelse på styrerressurs vil være for stor inngripen i hvordan en lokalt velger å organisere sine barnehager. Det bør likevel være rom for å ivareta denne fleksibiliteten så lenge ressursen totalt er stor nok. Det vil si at barnehagene må følge lovverket og rapportere inn til Udir i basil også ressurser sentralt i organisasjonen som skal fordeles på hver enhet som benytter denne i organisasjonen, blant annet til administrasjon og annet planarbeid knyttet til styrerstillingen. I kapittel 2 i rammeplanen omhandler arbeidsoppgavene til styreren:

Styreren er gitt det daglige ansvaret i barnehagen; pedagogisk, personalmessig og administrativt.

Jeg har her understreket det daglige ansvaret. Min tolkning er da at det må være ressurs nok i en barnehage uavhengig av størrelse til at det er en fysisk leder i barnehagen hver dag som ikke er en del av grunnbemanningen for å ivareta ansvarsoppgavene. Hvis ikke vil disse arbeidsoppgavene bli lagt over på annet personell i grunnbemanningen de dager leder er borte. Det er avvik i rapportering når pedaogiske ledere pålegges styreroppgaver når denne ressursen skal i sin helhet telle for å oppfylle pedagognorm på avdeling og ikke styrerressurs. Dette kan fort skje i store enheter der en avdeling nå ofte består av flere ansatte og krever mer personalansvar som legges på pedagogisk leder. Dermed blir en av pedagogene på avdelingen mer opptatt av administrative oppgaver enn barnefaglige oppgaver i samvær med barna. Statistikken tar ikke feil. Det er nok ikke en tilfeldighet at styrerressurs er halvert mens størrelsene på barnehagene har økt.

Når store kommunale barnehager kan rapportere styrerressurs per årsverk i grunnbemanning som ligger under halve av hva hovedavtalen til private barnehager anbefaler, så blir konsekvensen en veldig utarmet styrerressurs i små private barnehager som får tilskudd etter kostnadsnivå i den kommunale "barnehagetråleren". Derfor må det innføres en ny modell som gir små barnehager nok ressurs til å ha daglig ledelse i barnehagen alle dager uten at det går ut over pedagogisk bemanning på avdeling. Først da blir det pedagogiske, personalmessige og administrative ansvarsområdene ivaretatt. Det holder ikke å innføre lovkrav om daglig ledelse når dagens regulering ikke gir små barnehager ressursgrunnlag for å oppfylle loven.

Ansiennitet til besvær

Det andre momentet som utvalget må forholde seg til er ulik personalkostnader i barnehager som ellers har lik bemanning og pedagogtetthet. Det er ikke bare mellom kommune til kommune det er store ulikheter i tilskuddssatsene. Barnehagene har veldig ulik kostnad avhengig av hvorvidt de satser på fagarbeidere (som ikke er et lovpålagt krav) og hvor høy ansiennitet de ansatte har.

Med utgangspunkt i tariffavtalen til PBL hvor en for eksempel har ei avdeling med 2 pedagoger og 2 assistenter, finner vi en differanse i personalkostnader på omkring 6% mellom de som satser på fagarbeidere og om en kun ansetter ufaglærte, alt annet likt. Det høres kanskje ikke mye ut, men utgjør fort en differanse på kr 100.000,- for ei slik avdeling. Her kan det fort bli store forskjeller når en legger sammen flere avdelinger. Differansen reduseres når gjennomsnittlig ansiennitet i barnehagen er høy. Vi finner også at variansen i lønnsutgifter mellom barnehager med ekstrem lav ansiennitet og de med høy ansiennitet er høy, med et ekstremt hopp når alle ansatte i en barnehage ligger over 10 år. Forskjellen i dette tilfellet kan være opp mot kr 300.000 for denne avdelingen når alle assistenter er fagarbeidere. Forskjellen øker enda mer dersom en i tillegg gir rom for bruk av ufaglærte og kan i teorien tilsvare en forskjell som kunne finansiert en ekstra stilling. I virkeligheten vil de fleste barnehager ha en mix både i ansiennitet og andel fagarbeidere, men det viser uansett hvor stor forskjell det kan være også blant barnehager i samme kommune.

Teknisk kunne barnehagene blitt delt opp etter kostnadsnivå knyttet til ansienniteten hos personalgruppa. Men, hvordan kan en lage en regulering som fanger opp dette uten at kommunen får problemer med utregningen? Med de store utfordringene som finnes med dagens modell, tviler jeg sterkt på at det er mulig å få en mer komplisert modell til å fungere uten øremerkede midler.

Effektivitet = kvalitet?

Dagens modell gir insentiv til å ansette folk med minst kompetanse og sette av minst mulig til ledelse. Effektivt? Ja, en oppskrift på dårlig kvalitet, spesielt når en i tillegg sparer på vikarutgifter ved å sjonglere barn og ansatte i større barnegrupper. La oss satse på kvalitet og spare milliarder i utbetalinger fra Nav systemet med å ivareta en aldrende arbeidsstokk. Jeg foreslår et øremerket minstetilskudd som tar høyde for at det skal være mulig å drifte barnehager også når gjennomsnittlig ansiennitet er over 16 år. Det bør være krav om fast styrerressurs per årsverk i grunnbemanning tilsvarende hva hovedavtalen i PBL direktivet antyder, men hvor denne er knyttet til årsverk i grunnbemanning og ikke per avdeling da dette ikke lengre er et absolutt begrep.

Skal mangfoldighet bevares bør også de minste barnehagene vernes, enten med egen sats, eller differensiert sats. Alt annet vil bety at vi om få år sannsynlig vil ha en barnehagesektor som vil ligne endringene vi har sett i skolestrukturen: Større sentraliserte enheter som ofte gir utfordringer i det sosiale miljøet og utenforskap når gruppene blir store med flyktende relasjoner fordi den faktiske voksenressursen ikke er god nok.

I følge velferdstjenesteutvalget (NOU 2020:13) så er det omkring 40% av de private barnehagene som har svak økonomi og en like stor andel har veldig god inntjening. De har helt sikkert gjort noen beregninger for å se om størrelse er en medvirkende faktor. Det blir spennende å se om myndighetene vil ta på seg rollen som Sheriffen av Nottingham eller om vi her får et rollebytte. Kappen til Robin Hood henger på knaggen.

Det må være mulig å drive barnehage uten bleiesug!

Kilder:

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-13/id2788017/

https://docs.google.com/spreadsheets/d/1-qag-18wznBqSYxeUmr3k0KPzAKHpu164K1U7s9m4UM/edit?usp=sharing

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64

https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-04-24-487?q=forskrift%20barnehager

https://www.ks.no/link/62123c2dd0b84f7ba0bfc35a139f5d7e.aspx

https://www.regjeringen.no/contentassets/14f278c1b1d048b5853d1e9c8dc685e3/horingsnotat-med-forslag-til-endringer-i-barnehageloven-med-forskrifter-ny-regulering-av-private-barnehager.pdf