Søk
  • Knut Thomas

Oppdatert: 10. des. 2020

Jeg vet at tid er dyrebart, så jeg vil prøve å holde meg i korthet og klarhet. Noen ord vil det bli, men heng med. Utformer brevet som en spenningsroman så leseren vil henge med til siste kapitel i denne relativt korte konsekvensanalysen av dagens regulering av barnehagesektoren. Jeg ønsker klarhet i hvilket meningsinnhold ministeren legger i ordet mangfold og et svar på om troen på lokal styringsrett veier tyngre enn barnets beste.


Kapitel 1 : Død over små kommunale barnehager

Dagens regulering har gitt kommunene fokus på å drive så kostnadseffektivt som mulig og de sitter ofte i førersetet når det gjelder å bygge store enheter. Strategien er samlokalisering. Det vil si nedleggelse av små enheter, som ofte ligger litt utenfor sentrum og bygging av større kommunale enheter. Gjerne i tilknytning av et større oppvekstsenter. Når kommunene legger ned sine små barnehager som ofte koster litt mer å drive per plass, så gir dette utslag med dagens finansieringsmodell og legger en mal for hvordan private barnehager kan drifte sine barnehager og er dermed en pådriver for etablering av større private barnehager og nedleggelse av små private barnehager uavhengig av om dette er populære og gode tilbud.


Kapitel 2 : Død over familiebarnehager

Familiebarnehager var et omfattende tilbud både i kommunal og privat regi. I dag er kommunale familiebarnehager nesten ikke eksisterende og antall private familiebarnehager reduseres hvert år, men likevel et høyst oppegående tilbud. Dette er kanskje det tilbudet som gir en mest glidende overgang fra hjemmet og det institusjonelle. Organisasjonsformen rommer mange nøkkelkriterier for å gi det beste tilbudet til barn under 3 år. Hver enkelt familiebarnehage har ulik levetid. Noen har eksistert velfungerende i flere tiår, mens andre avslutter når livet går inn i ulike faser. Dette er naturlig. Poenget er at de gode familiebarnehagene er stabile når de er i drift, men dersom kommunene ikke godkjenner og gir tilskudd til etablering nye familiebarnehager når noen avslutter, så vil organisasjonsformen sakte men sikkert forsvinne som et alternativ for småbarnsforeldre. Det som er positivt er at dagens finansieringsmodell gjør at de fleste kan drive med nasjonale satser for familiebarnehager uavhengig av kommunens effektive drift av sine ordinære barnehager. Det bremser usikkerheten rundt økonomien for denne organisasjonsformen. Langsiktig effekt med dagens regulering er likefullt at antall enheter reduseres sakte men sikkert uten godkjenning av nye enheter. Dette er en direkte konsekvens da kommunene vil tape på å gi godkjenning av nye familiebarnehager med dagens finansieringsmodell.


Kapitel 3 : Død over små private ordinære barnehager

Det har blitt færre små enheter. Årsaken er sammensatt. Mange små har blitt mellomstore. Enten ved utvidelse eller sammenslåinger til en større enhet. I begynnelsen var dette drevet av stimuli for å kunne tilby flere barnehageplasser i forbindelse med barnehageforliket. De færreste enkeltstående barnehagene hadde tanker om å etablere flere barnehager. Barnehager bygget de siste ti årene har som oftest vært store enheter. Før bemanningsnorm og pedagognorm var det store muligheter for å hente ut store økonomiske overskudd og kanskje den største drivkraften bak etablering av store enheter parallelt med det offentliges ønske om full barnehagedekning. Dermed ble andelen små barnehager lavere. Det er flott at de enkeltstående barnehagene som i det store og hele er små og mellomstore enheter blir skjermet i en overgangsordning knyttet til reduksjon i pensjonstilskudd. Likevel har flere kommuner kommet så langt i samlokalisering av sine kommunale enheter at lave tilskuddssatser gjør det utfordrende å kunne opprettholde drift av en liten enhet som ikke har samme mulighet til å hente ut stordriftsfordeler og spare utgifter til administrasjon og vikarutgifter. For det er det det er snakk om med dagens modell. Drive best mulig med minst mulig. En skal forvalte ressursene på forsvarlig måte, men er det en nedre grense for kvalitet?


Kapitel 4 : Død over kvalitet i de store barnehagene.

Det er fordeler og ulemper med en hver driftsform. For å kunne lykkes med å gi kvalitet i de store enhetene er man avhengig av en indre struktur og god ledelse. La oss si kvalitet koker ned til tre variabler: personalets kompetanse, voksentetthet og gruppestørrelse på barnegruppen. En stor enhet har i kraft av flere hoder på samme sted et større fagmiljø som kan være stimulerende og kanskje i tillegg spesialrom hvor flere barn kan ha glede av enkelte ansattes interesse og kompetanse innenfor dette feltet. Utfordringen er at det ikke er rom for å planlegge og utnytte denne fordelen uten at det går på bekostning av voksentetthet på avdelingene. For selv om en ser pensjonsutgifter isolert, så er dagens barnehagesektor ikke finansiert til å erstatte en pedagog som går av avdeling minst 10% av sin stilling.


De store barnehagene operer ofte med større definerte avdelinger enn hva som er tradisjonelt meningsinnhold i begrepet avdeling (18 plasser). I dag er en slik avdeling ofte 24 eller kanskje 36 plasser der 2 gjerne 3 pedagoger skal ta ut plantid. Deler av dagen kan barnehagen organiseres i mindre barnegrupper. Men det skal organiseres pauser, plantid, avdelingsmøter, utviklingssamtaler med foreldre (inngår ikke i plantid og kommer i tillegg), et økende antall samarbeidsmøter med andre instanser (kommer i tillegg til plantid). Summert er dette ensbetydende med at færre voksne deler av dagen må ha tilsyn med et større antall barn en hva dagens bemanningsnorm tilsier. Noen barn blomstrer i større barnegrupper, mens andre barn trenger et mindre miljø og trygge rammer. Kanskje er det nettopp disse sårbare barna som også dukker opp i statistikken over barn som ikke fullfører videregående utdanning i dag. Resultatet kan bli økt behov utover dagens 15-25% andel med barn som har behov for ekstra ressurs når barnehagene ikke lykkes med å gi disse sårbare barna en trygg tilknytning allerede fra 1-2 års alderen. Skal barnehagene og spesielt de store enhetene som tar ut stordriftsfordel klare å ivareta alle barna, så må de ha ressurs som settes inn ved sykefravær, pauseavvikling og ved plantid. Og det må settes krav slik at ressursen faktisk blir brukt til dette og samme krav må stilles til de små og mellomstore enhetene.


Et annet viktig moment for at kvaliteten skal bli bra i de store enhetene er en god ledelse. Fordelen er at ledelsen ofte kan bestå av flere personer hvor hver enkelt kan spesialisere seg på et felt, hvorvidt dette er personalledelse, økonomi eller barnehagefaglig område. Utfordringen er at dagens regulering ikke er eksplisitt i sin utforming hvilken styrerressurs som store enheter må operere med. Dermed organiseres de store enhetene med en lavere lederressurs per plass enn de små barnehagene og sparer på administrasjonskostnader stikk i strid med hva som er nødvendig for at større enheter skal lykkes med å gi god kvalitet. Selv om det gir store barnehager ressurs til å skrive en fantastisk faglig sterk plan for barnehagen, så er det ingen automatikk at ressurs til personalledelse er stor nok til å ivareta at dette blir omsatt til praksis. Med lav styrerressurs per plass i store samlokaliserte kommunale barnehager, så vil de små og mellomstore barnehagene med dagens finansieringsmodell få tildelt tilsvarende mindre ressurs per plass til å administrere sine barnehager. De små barnehagene har samme ansvar og må forholde seg til samme lovverk knyttet til både arbeidsmiljø, barnehagelov og andre forskrifter. Dette krever en viss minsteressurs for å etterleve uavhengig av enhetens størrelse. Denne minsteressursen er større enn tildelt tilskudd som tildeles basert på hva de store kommunale barnehagene bruker i styrerressurs per plass eller der kommunen samler flere små enheter under en felles styrer.


En større enhet har behov for hyppige ledermøter for best kunne organisere barnegruppene, personalet og lokalene. Når jeg skriver best organisere, så handler det i stor grad om kostnadsbesparelse ved å redusere vikarutgift når personal har korttidssykefravær. Det er kronisk høyt i barnehagesektoren. De store enhetene kan i større grad redusere vikarutgift da det totalt på huset også vil være reduksjon i barnegruppa hvor først og fremst voksne men også barn flyttes mellom barnegruppene eller hvor grupper slåes sammen slik at ressursene blir mer jevnt fordelt uten behov for vikar. Dette er veldig kostnadsbesparende når vi vet at personalutgift i en barnehage ofte utgjør omkring 80% av alle driftsutgifter og barnehagene ofte har et sykefravær i snitt på omkring 8%. En slik praksis er ikke ensbetydende med økt kvalitet når det ikke er unntaket men heller mer en praksis på normal daglig drift. Spesielt med tanke på at barn burde ha en rett til tilhørighet til en barnegruppe av en maksimal størrelse. Dagens finansieringsmodell gir insentiv til denne driftsformen, både i kommunale og private barnehager. Uavhengig av motivet for effektiv drift, så bryter dette med små barns grunnleggende behov for nærhet i trygge omgivelser med et fåtall faste voksne og hvor de får støtte til å utvikle sosial kompetanse og tilknytning uavhengig av møter, fravær og plantid. Dersom det skulle dekkes inn personalressurs bare i forbindelse med plantid, så vil dette sannsynlig koste 1-2 milliarder kroner. Det gir et innblikk i hvor underfinansiert barnehagesektoren egentlig er. Pedagogene blir nå dratt mellom dårlig samvittighet for å ikke være der for kollegene på avdeling og sitt pedagogiske ansvar som krever planlegging. 1 av 3 pedagoger som er langtidssykemeldte sier dette er arbeidsrelatert. Da ofte i større grad psykisk stress enn hos assistentene som preges naturlig nok mer av fysiske belastninger.

Kapitel 4 : Død over en barndom som ivaretar lekens egenverdi

Lekens egenverdi står høyt i den norske barnehagetradisjonen. Den har støtte i ny viten om barns utvikling som best utvikles nettopp når de er i frilek hvor de får utspill for å prøve ut og utvikle sin unike ”programvare” i samspill med andre og i trygge omgivelser som stimulerer. Mitt spørsmål er: vil lekens egenverdi ivaretas i en fremtidig barnehage når denne sees i ett med og får felles målstyring som resten av oppvekstsektoren?


Det legges opp til et tettere samarbeid mellom barnehage og skole. Det er riktig og viktig at barnet ivaretas i denne overgangen. En bør i midlertidig bli enige om meningsinnhold i begrepet ”tidlig innsats”. Dette begrepet benyttes ofte om tiltak rettet mot yngre barn som forebygging mot feil utvikling og skal redusere skolefrafall. Vi har hatt en utvikling i skolestruktur med samlokaliseringer og større enheter og vi har sett økt problematikk i forhold til tilhørighet og utenforskap. Dette har ført til rus, mobbing, andre krenkelser og destruktiv adferd og psykiske lidelser blant ungdom. Årsaksfaktorene er selvfølgelig sammensatte, men noe skjer når skolemiljøet blir stort og den relasjonelle avstanden til både andre elever og de voksne blir større. Dette er en vesentlig faktor som gir mindre oversikt og styrker de negative konsekvensene som en prøver å forebygge. Nå står vi i fare for at de store samlokaliserte barnehagene vil komme i samme posisjon dersom de ikke får nok ressurser til å ivareta barna. Da hjelper det lite med en ny mobbelov dersom rammene som forebygger ikke er til stede. Samtidig må vi ha en ærlig debatt på om barnehagen nå blir definert som en skoleforberedende aktivitet med økt fokus på skoleferdigheter for å redusere frafallet i skolen. Hvis så er tilfelle står vi overfor et paradigmeskifte hvor barndommens og lekens egenverdi står for fall.


Kapitel 5 : Siste kapitel - håpet

Det finnes gode barnehager, både blant små, mellomstore, store barnehager, både private og kommunale. Felles for de er at de har nærværende, engasjerte og mange nok voksne som er faglig kompetente. Med utsikter for mindre ressurser til drift vil det blant annet bli reduserte midler til kompetansehevende tiltak og redusert bruk av vikarer. Personalet vil i enda større grad presses til å produsere best mulig til minst mulig og vi vil få en enda større utskiftninger i personalet og enda flere som ikke klarer å stå i jobben til pensjonstilværelsen. Selv med store nye flotte bygg og fine pedagogiske program og planer, så vil konsekvensen av dagens finansieringsmodell bli en forringelse av kvalitet på barnehagetjenesten for mange barn.


Dagens utvikling er som å lese en spenningsroman der alt håp er ute. Jeg velger likevel å tro at regjeringen ønsker en lykkelig slutt på denne historien. Siste kapitel kommer til våren hvor vi i spenning venter på livbøyen som vil ivareta et mangfold av barnehager og eierskap. Jeg tror regjeringen er langsiktig i sine oppvekstplaner. Regjeringen ønsker økt kvalitet og gode oppvekstrammer for små barn. Regjeringen ønsker et mangfold av barnehager og gi småbarnsforeldre en reell valgfrihet av barnehage både med tanke på lokalisering og pedagogisk profil. Dette vil regjeringen sikre ved å:


  • Differensiere tilskuddssatsen med en høyere sats for de første plassene tilsvarende 3 tradisjonelle avdelinger for smådriftsulemper (administrasjon, pedagognorm, vikarbruk). Det er tre tradisjonelle avdelinger som normalt utløser en hel styrerstilling. Øke rammene tilsvarende.


  • Sette krav om en fast styrerressurs per plass uavhengig av størrelse på barnehagen for å sikre god kvalitet også i store enheter. Øke rammene tilsvarende.


  • Sette krav om at eksisterende familiebarnehager kan omsette sin ”konsesjon” til et annet hjem som vil få godkjent og tildelt tilskudd fra kommunen.


  • Øke satsene med 10% for å dekke opp underbemanning i forbindelse med plantid, møter og andre lovpålagte aktiviteter som trekker grunnbemanningen bort fra barna. Det vil også gjøre det lettere å øke pedagogtetthet gradvis uten å forringe kvalitet på tjenesten. Øke rammene tilsvarende.


  • Få på plass et tilsyn som påser at både private OG kommunale barnehager disponerer midlene til barnas beste.


  • Sette nasjonal sats som minstesats hvor kommunene kan ha selvstyrerett til å operere med høyere sats om de ønsker å satse mer på oppvekst. Øke rammene tilsvarende.


Dette er oppskriften som legger til side debatt om både kapital og pensjonstilskudd. Den vil sikre et mangfoldig barnehagetilbud av høy kvalitet som ivaretar både barn, ansatte og eiere. Rammeoverføring må øremerkes slik at kommunene klarer å forsvare dette på kort sikt. På lang sikt vil de få igjen i bøtter og spann, men ingen politiker har is i magen til å se lengre enn neste års budsjett. De trenger derfor velsignelse fra sentrale myndigheter i form av lovpålagte krav og økte overføringer som beskrevet for å satse på oppvekst og legge grunnlaget for et bærekraftig lokalsamfunn med barnet som den minste men viktigste verdibærer.


Denne romanen er for spennende til at enkelte lesere klarer å vente til våren. Som forfatter vet du allerede slutten. Kan du dele den med oss nå slik at enkeltstående barnehager igjen kan få ro og nattesøvn? Vi trenger et lys i denne mørketida. Det holder ikke å si at vi er det landet som bruker mest penger på barnehager i forhold til andre land. Selvfølgelig er vi det. Vi er et foregangsland i institusjonering av barndom der nesten alle barn helt nede i 1 års alderen går i barnehagen mesteparten av sine våkne timer. Få land har gjort dette før oss. Vi har et kjempeansvar og dagens finansieringsmodell gir barnehageeierne ensidig fokus på effektivitet som forringer kvaliteten i stede for å sikre den til tross for en begrenset bemanningsnorm og pedagognorm. Jeg er redd de langsiktige konsekvensene vil redusere mangfold og forsterke dårlig tilknytning i ung alder hos sårbare barn med senskader som vanskelig kan repareres.


Levanger, 25. november 2020


Knut Thomas Johansen

Barnas Moa


Norges første økologiske barnehage!

  • Knut Thomas

Oppdatert: 24. okt. 2020

Fra straff til usikkerhet?

Oppdragelse oppfattes i dag ofte som et negativt ladet ord. Det kommer fra en tid hvor barn skulle lære seg å være veloppdragne med straff som virkemiddel. Hvis du søker på ordet oppdragelse i rammeplan for barnehager (2017), så får du 0 treff. I stedet har begrepet danning kommet inn. Nå går 9 av 10 barn i alderen 1-5 år i barnehage. Som en motbølge er det nå mange familier hvor barn får liten eller inkonsekvent grensesetting. Det skaper utrygge barn med utagerende adferdsmønster. Vi kan se det i hente og bringesituasjoner med foreldre og i andre situasjoner i barnehagen.


Barnet vil forstå seg selv i relasjon til andre. Når da omsorgspersoner enten foreldre eller barnehageansatte har utfordringer med å bruke støttende relasjonskompetanse, enten av uvitenhet eller høyt arbeidspress, så vil det resultere i utrygge barn. Utrygge barn kan reagere forskjellig, men de er ofte utagerende fordi de ønsker å bli sett og forstått. De søker oppmerksomhet uansett om det er negativt. Slik adferd påvirker miljøet i barnehager og skoler og sett på som negativt hvor det blant annet er utfordrende for de voksne å gjennomføre planlagte aktiviteter. Dette resulterte i mange forskjellige adferdsprogram som også vi i Norge importerte. Et eksempel er “De utrolige årene” med Webster-Stratton. Felles for disse programmene er at de har fokus på adferdsregulering. Målet var å endre uønsket adferd. Det var mindre fokus på individ og bakenforliggende årsak og mer fokus på å erstatte uønsket adferd til ønsket adferd. Effekten på metodene harmonerer ikke nødvendigvis med barnas indre behov. Det er ofte svakheten med metoder som entydig fokuserer på adferdsregulering. Resultatet er ofte at negativ adferd utvikles igjen dersom tiltakene opphører. Hvis så er tilfelle, så er metodene ikke bærekraftige og må enten erstattes eller tilpasses et annet format som evner å ta barnets perspektiv og se dets behov.


Det betyr ikke at barnet ikke har behov for grensesetting. Grenser gir trygge rammer, men også utfordringer som vi må være villige til å stå i og være konsekvente. Er det noe barn trenger, så er det stabilitet og tydelighet fra voksenpersonene i livet sitt. Det må skje i en varm, kjærlig, empatisk og ekte utøvelse. Slik rollemodellerer vi for barnet gjensidig respekt og omsorg for hverandre. Vi går da fra å være adferdsregulerende til affektregulerende omsorgspersoner. Det reduserer stressnivå hos barn og legger gode rammer for mestring. Det handler om å se barnet og sette ord på følelsene det har, samtidig som vi er tydelige grensesettere. Det er veldig viktig at vi først har etablert en kjærlig relasjon til barnet, ubetinget av adferd. Det er noe barnet fortjener og ikke skal gjøre seg fortjent til. Det betyr ikke at barnet kan gjøre hva det vil, men hvor vi må legge til rette for at det kan tilpasse seg et felleskap som det også skal medvirke i.


Affektregulering krever mer observante voksne som kan lese situasjoner og handlingsmønster, ikke bare som støttende omsorgsperson når barnet er lei seg, men som støtteperson for å styrke barnets relasjonskompetanse. Denne tilstedeværelsen krever voksne som kjenner barnet. Små barnegrupper er kanskje det beste tiltaket for å lykkes med å bygge relasjonskompetanse og positiv selvfølelse før barnet eksponeres til et større miljø med mer flyktige relasjoner.


Før myndighetene investerer flere millioner i et nytt affektregulerende eller annet type program som skal lanseres i barnehager, så må en viktig faktor først være på plass for å gi ønsket effekt: TID. Tid til å se og være til stede er en mangelvare i barnehagene. Dersom det en dag er en redusert barnegruppe hvor en kunne gitt litt ekstra av seg selv til barn som trenger det, så vil en økonomisk ansvarlig leder med stramt budsjett flytte barn og voksne eller la noen ansatte ta plantid eller avspasering. Ja, kompetente voksne er et nøkkelkriterie, men selv en faglig sterk person vil komme til kort dersom grunnbemanningen ikke er god nok.


I Stortingsmeldingen “Tett på - tidlig innsats og inkluderende i barnehage, skole og SFO (Meld.St. 6 (2019-2020)) ønsker myndighetene en gradvis tilnærming med mål om en pedagogtetthet på 50%. Dersom dette skal ha positiv effekt, så må det følge ressurser til at barnehagene kan ha en ekstra ansatt på avdeling under plantid. Dagens praksis med kortere vakter for barnehagelærere viser hvor underfinansiert sektoren egentlig er. Det vil synliggjøres enda mer hvis pedagogtettheten økes. Stortingsmeldingen har intensjon om å redusere frafall i skoleløpet, slik at flere gjennomfører og tar en videregående utdanning. Dermed blir begrepet tidlig innsats et mål for å redusere skolefrafall. Sannsynlig virkemiddel er økt fokus på akademiske ferdigheter i barnehagen. En kan se konturene av et mer strømlinjeformet utdanningsløp allerede fra førskolealder hvor politikere vil argumentere med forskning som støtter målet om skolefrafall.


Det skal også satses mer på spesialisttjeneste inn i sektoren. Det står i "Tett på" at en regner normalt at 15-25% av barn og unge trenger særskilt tilrettelegging. En kan spørre seg om det er barna det er noe galt med eller strukturen på oppvekstsektoren. Med ensidig fokus på ferdighetsmål er det klart hvilken målstyring som ligger til grunn når vi leser:


"Det er også verdifullt for samfunnet at alle får den hjelpen de trenger tidlig, slik at alle som har forutsetninger for det, kan utvikle seg til aktive samfunnsborgere som deltar i arbeidslivet og bidrar til verdiskapingen i landet."

I utgangspunktet vil vel de fleste støtte at alle skal få mulighet til å utvikle seg best mulig etter sine ferdigheter. En får likevel følelsen av at myndighetene har fokus på å stille høyere forventninger til ferdighetsmål i utdanningsløpet uten nødvendigvis vektlegge barns indre motivasjon og utforskertrang. Det er samfunnets behov som blir vektlagt, ikke barnets. Spørsmålet er, er det utdanningsinsitusjonen som skal tilpasse seg barnet, eller barnet som skal tilpasse seg institusjonen? I barnehagen ser vi ikke på barn som tomme hoder som skal fylles, men en skattekiste fylt med forskjellige skatter som skal letes frem og få skinne.


Vi står i fare for å få flere situasjoner i barnehagene med adferdsregulerende tiltak som ikke klarer å se hele barnet. Hvorfor? Fordi målstyring knyttet opp mot akademiske ferdigheter sannsynlig medfører strengere krav til innholdskvalitet i barnehagen. Når vi får en strammere struktur i kombinasjon med knapphet på ressurser, så er jeg redd enda flere barn vil falle utenfor "normalen". Kanskje vil barn som trenger ekstra tiltak øke som et resultat. Ekstra tiltak koster penger. Mon tro hva resultatet ville blitt hvis vi kunne brukt pengene til å forme oppvekstsektoren mer etter barnas behov og utforskertrang enn fokus på en strømlinjeformet oppvekstsektor helt ned i førskolealder.


Er det rom for Reodor Felgen i dagens oppvekstsektor, eller skaper vi skoletapere av uslepne diamanter?


Jeg vil avslutte med å slutte sirkelen tilbake til begrepet danning. I stedet for at skolen skal påvirke barnehagen er det nå på høy tid at skolen lærer av barnehagen. Jeg fremmer følgende forslag for implementering i skolen, fritt gjengitt fra rammeplanen for barnehager hvor ordet barnehagen er erstattet med skolen:


I skolen skal barna få delta i beslutningsprosesser og utvikling av felles innhold. Barna skal støttes i å uttrykke synspunkter og skape mening i den verden de er en del av. Gjennom samspill, dialog, lek og utforsking skal skolen bidra til at barna utvikler kritisk tenkning, etisk vurderingsevne, evne til å yte motstand og handlingskompetanse, slik at de kan bidra til endringer.

Noe er riv ruskende galt når barn på småskoletrinnet har skolevegring. Det er allerede førskolebarn med eldre søsken i skolen som ikke passer normalen og som har hørt hvordan det oppleves. De vegrer seg for å starte på skolen allerede i barnehagealder. Hvis vi ikke passer på så kan situasjonen snart bli at de vegrer seg for å komme i barnehagen også.

  • Knut Thomas

Jeg ønsker å dele et prosjekt vi har hatt i vår barnehage i sommer. Trillevognene var gamle for 5 år siden og personalet lurte på om vi kunne få nye. Samtidig var det et ønske om å stimulere til mer fysisk aktivitet og mulighet til å skape en potensiell møteplass som sosial ventil for personalmøter. Så i stedet for å kjøpe barnevogn, så fikk personalet følgende utfordring:


Kr 100 settes av per treningsøkt alene, minst en time. Kr 300 settes av per treningsøkt 2-3 personer i lag, minst en time. Kr 600 settes av per treningsøkt 4-5 personer i lag, minst en time. Kr 1.000 settes av per treningsøkt 6 eller flere personer i lag.


Det ble etablert en egen lukket facebookgruppe som vi kalte uhøytidelig "rumpemuskler for barnevogn". Som dokumentasjon skulle de ta et før og etter bilde av økten og snart begynte det å tikke inn bilder jevnt og trutt. Innsatsen var upåklagelig, i hovedsak sykkelturer, gå og joggeturer. Høydepunktet var kanskje da en ansatt sendte inn bilde rett etter en lang fødsel og spurte om det kunne telles som treningsøkt!


Personalet har nå klart å samle inn målet på kr 20.000. Var prosjektet vellykket? Det var et artig og samlende prosjekt. Det stimulerte enkelte mer enn andre. Deltakelse var frivillig, så samlet sett er jeg litt usikker på om det har gitt mer aktivitet i snitt, men et positivt element var at ansatte som var i permisjon også kunne delta og være en del av fellesskapet selv om de ikke var på jobb. Det ble noe færre fellesøkter enn hva en kunne ha forventet slik belønningssystemet var utformet. Sannsynlig er det behov for et mer fast opplegg dersom hovedmålet var å skape en felles sosial arena.


Så er spørsmålet, vil personalet fortsette å være like aktive.....og hvilken vogn bør vi velge?