Søk
  • Knut Thomas

Oppdatert: april 16

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har satt malen for de andre partiene når de nå har vedtatt at de ønsker full bemanningsnorm gjennom hele åpningstiden i barnehagen. I et intervju i Utdanningsnytt 13. juni 2020 sa kunnskapsminister Guri Melby (V):


"Jeg mener det blir feil å si at vi skal ha samme tetthet av voksne absolutt hele dagen, for det er ikke like mange barn i barnehagen hele dagen."


Det er lett å bli forvirret når en snakker om bemanningsnorm og bemanningstetthet. Bemanningsnorm har ingenting med hvor mange barn som er i barnehagen til ulike tider isolert alene, men forholdet mellom antall barn og antall voksne i løpet av åpningstiden. Full bemanningsnorm hele åpningstiden er ikke det samme som full bemanning i hele åpningstiden som ofte kan misoppfattes. Jeg tror ikke det er noen som forventer at alle årsverk i grunnbemanningen skal være på plass halv sju om morgenen, men en tilnærming av "full tetthet" ville vært fornuftig for å finansiere plantid til en økende andel pedagoger i barnehagene samtidig som en oppfyller bemanningsnorm uten å stjele tid fra avdelingen når alle barna er på plass. For plantid er i dag finansiert ved å ta tiden fra barna på avdeling, noe denne kronikken vil slå fast ved å se sammenheng mellom størrelsene på barnehagene og voksentetthet der de små barnehagene ikke har samme mulighet som de store til å ta tiden fra barna for å få barnehagedagen til å fungere. De små barnehagene får dermed høyere kostnader i forbindelse med møter og plantid i tillegg til annet sykefravær. Ekstra ressurs ved plantid er en god indikator på kvalitet som dessverre ikke er bærekraftig fordi myndighetene ikke har fullfinansiert dette. Hva ville en lærer i skolen ha sagt hvis hun ble satt opp fast til å ha kontortid samme time som hun har undervisning?


Underfinansiert åpningstid. Barnehagene får i dag tilskudd for en 100 prosent plass som tilsvarer 41 timer eller mer. Det vil si at barnehagene ikke får tilført flere ressurser dersom den har åpent i mer enn åtte timer og 15 minutter. Det takler ikke samfunnet og er en stor svakhet med dagens finansieringssystem. Dette avviket mellom familienes behov for åpningstid og tilskuddsnivå er en bakenforliggende årsak til at ansatte slites ut. Det ville vært tilnærmet full bemanning ved å redusere åpningstiden til åtte timer og 15 minutter. Mange følte på dette ved "korona-barnehagen" på rødt nivå med redusert åpningstid og faste barnegrupper. Skjønt, selv ikke da ville det ordinært ha vært mulig med full bemanningstetthet på grunn av pauser, møter og plantid som ansatte i stor grad ofret under gjenåpningen april 2020 med stramme kohorter.

Så er spørsmålet hvor langt kan vi trekke åpningstiden og opprettholde bemanningsnormen og forsvarlig drift? Etter innføring av bemanning og pedagognorm i 2019 så gjennomførte Trøndelag Forskning og Utvikling (Nå en del av Sintef) på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet en undersøkelse som blant annet viste at det var kun i snitt 3,3 prosent av alle barnehagene som hadde full bemanning i mer enn syv timer per dag, hvor det var flere private (3,9 prosent) enn kommunale (2,6 prosent) barnehager.


Hver tredje barnehage eller omkring 30 prosent av barnehagene hadde under tre timer med full bemanning i løpet av dagen. Dette er alarmerende når vi setter dette opp mot oppholdstiden til barna for å finne bemanningstetthet. Vi bruker mest penger i OECD på barnehager, men er det godt nok? Vi er verdensmestere og et foregangsland i å ha ettåringer i en institusjon. Klarer vi å dekke deres behov med dagens finansiering når vi ser dette i lys av tabellen over som viser bemanning i antall timer per dag? En synkronisert sovetid kan da være en nøkkelfaktor for å få pauser, møter og plantid til å gå opp, men barn er ikke roboter med av/på knapp. Det er ingen automatikk i fast sovetid selv om barnehager er dyktige til å etablere fast dagsrytme på avdelingene. Ansatte og foreldre har også ofte ulikt syn på barnets behov, dessuten skal barn fremdeles være under observasjon mens de sover. Summert gir dagens bemanningsnorm og finansiering unødig stress på ansatte og svekker driften i et sikkerhetsperspektiv om forsvarlig drift. Dagens finansiering og lovkrav strekker barnehageeiere og ansatte mellom to stoler som gjør det vanskeligere å oppfylle loven om individuell tilpasning, jmf. tidligere sak i fra Troms.


Små barnehager har best bemanningstetthet.

Det som er underkommunisert er at rapporten fra tidligere TFoU også avslørte en stor forskjell på bemanningstetthet og størrelse på barnehagene. Stordrift stjeler voksentid fra barna. Vi ser dette også i voksentetthet i barnehagene kategorisert etter størrelse på barnehagene.

Antall barn i snitt per voksen (2020) hele landet, alle eierformer (Udir):

Barnehager <26 barn: 5,0 barn per voksen

Barnehager 26-50 barn: 5,6 barn per voksen

Barnehager 51-75 barn: 5,8 barn per voksen

Barnehager >75 barn: 5,8 barn per voksen

Det er faktisk kommunale barnehager som trekker ned snittet mest for små og mellomstore enheter, men også private i disse kategoriene har bedre voksentetthet enn store og kjempestore barnehager. Ikke alle kommuner har befolkningsgrunnlag eller geografi til å etablere store enheter som dekker mindre steder. Det kan være noe av årsakssammenhengen. Uansett er tallene entydige: Små barnehager har best voksentetthet.


Alle kategorier barnehager passerer fint igjennom myndighetenes bemanningsnorm med 6 barn per voksen som sammen med pedagognormen har kostet millioner av kroner. Forskningen støtter likevel barnehagefolka på gulvet som fremdeles skriker etter økt bemanning mens statsråden har flyttet fokus over på kompetansehevingstiltak. En "master i empati" kan kanskje belære oss noe hva vi allerede skulle fått med morsmelken, men den gir oss hverken ekstra hender eller fang å ivareta barnas behov for omsorg. Er det fare for at vi i vår iver etter effektivitet tillater barnehagen å bli et sted hvor barn slutter å gråte fordi trøsten uteblir?


Tallene over fra Utdanningsdirektoratet viser at små barnehager har bedre bemanning enn større barnehager. Desimaltall gir lite inntrykk på folk. Derfor er det bedre å illustrere forskjellen i bemanningstetthet i løpet av barnehagedagen for å vise hvor stor forskjellen faktisk er.

Illustrasjonen er basert på tall hentet fra samme rapport: "Spørsmål til Barnehage-Norge 2019", tabell 3-2 på side 18.


Nesten 40 prosent av små barnehager har full bemanning mer enn fem timer hvor ti prosent har full bemanning mer enn syv timer per dag. Til sammenligning er det kun ti prosent av barnehager med 51 plasser eller mer som har full bemanningsnorm fem timer eller mer hvorav kun en prosent av de store barnehagene har full bemanning mer enn syv timer.


Opprettholdelse av små driftsenheter er gunstig med tanke på smittevern når de i større grad kan holde isolerte barnegrupper over lengre tid samtidig som at de ved et smitteutbrudd gir bedre kontroll over smittesporing og færre mennesker må settes i karantene. Dette er et viktig samfunnsøkonomisk moment for å opprettholde små enheter også i deler av landet med høy befolkningstetthet.


Har små barnehager dårligere kompetanse?

Det er mulig små og enkeltstående barnehager har mindre ressurser til og profilering av systemer og programplaner enn kjedebarnehager. De kan helt sikkert med fordel etablere eksterne nettverk for å styrke fagmiljø og kvalitetssystemer i sine unike barnehager, men la oss slå vekk myten om at små barnehager har dårligere kompetanse dersom pedagogtetthet er en indikator på kvalitet. Styrerne i små barnehager svarer at pedagogtettheten (antall timer barnehagelærer er med barn per dag) er mye bedre enn hva styrerne svarer i alle andre kategorier barnehager. Dette har nok sammenheng med pedagognormen som utløser en hel pedagogstilling per 14 barn. Nok et moment som er positivt for kvalitet, men som er med på å gi et høyere kostnadsnivå i små barnehager.


Skal vi snakke om kvalitet, så er det kanskje på tide at vi heller legger til rette for drift av små enheter som skårer bra på flere indikatorer på kvalitet, men som med dagens finansieringssystem står i fare for å forsvinne fordi de ikke er effektive nok. Skal små og mellomstore barnehager kun være et alternativ på mindre tettsteder, eller skal foreldre også ha dette tilbudet som bor hvor det er tettere befolkning når vi vet at nettopp små enheter er samfunnsøkonomisk i et smittevernperspektiv?


Voksentetthet er brekkjernet til kvalitet.

Ønsker vi en standardisering med svakere allianse til foreldrene i et mangfoldig samfunn som krever nærhet for å lykkes? Bør vi ikke lytte til barnefamiliene som ønsker små barnegrupper til sine små barn når vi vet at jo større barnehage, dess større blir barnegruppene? Er det ikke bedre at de store blir mer lik de små når vi vet:

  • Økt voksentetthet styrker foreldresamarbeidet og imøtekommer både ansatte og foreldre som kjenner barna best.

  • Økt voksentetthet styrker mulighet for kompetanse og læringskultur.

  • Økt voksentetthet øker sikkerheten, trivsel og reduserer sykefraværet.

Hvor mange små og mellomstore barnehager vil det være igjen i 2030? La oss se utvikling de siste ti år:




Antall små barnehager har blitt redusert med omkring en tredjedel og mellomstore barnehager har også blitt redusert med nesten ti prosent. Store og kjempestore barnehager har også hatt en liten nedgang, men dette må sees i lys av litt lavere årskull totalt. At mangfoldet er redusert er tydelig når vi ser på endring av antall plasser. I 2020 hadde kun omkring en tredjedel av foreldrene mulighet til å få tilbud i en liten eller mellomstor barnehage mens godt over halvparten av foreldrene hadde denne muligheten for ti år siden. Foreldrenes utvalg av små barnehager er med andre ord kraftig redusert selv om det i andre kategorier er et rikt utvalg, bortsett fra familiebarnehager som har blitt halvert. Dersom finansieringsmodellen ikke endres vil barnehagetilbudet mot 2030 bestå av et enda fattigere barnehageutvalg hvor foreldrene vil ha et enda mindre mangfold å velge mellom.


Kunnskapsdepartementet har invitert alle til å bidra med innspill i satsningen "Barnehager mot 2030".


Det er spesielt tre moment de ønsker innspill på:

  • Kompetanse og pedagogisk kvalitet

  • Styring og organisering

  • Kunnskapsbehov


Voksentetthet er brekkjernet som utløser en drøss med andre faktorer på kvalitet, blant annet en sterkere allianse til foreldrene. Å starte med noe annet er som å tisse i buksa for å holde varmen.

  • Knut Thomas

Oppdatert: mars 31

I seinere tid har det vært publisert innlegg i media fra Royne Berget og Anne Lindboe, som representerer arbeidsgiverorganisasjonene Virke og PBL. Berget løfter fram et behov for å skille mellom ideelle og non-profit barnehager på den ene siden og kommersielle kjedebarnehager på den andre siden, mens Lindboe ønsker fokus på at det er kvaliteten på tjenesten som er viktigst, uansett eierform. Begge organisasjoner er representert i Storberget-utvalget som skal legge fram forslag til ny finansiering for private barnehager i juni.


I opprinnelig statsbudsjett for 2021 hadde regjeringen lagt et midlertidig skille mellom enkeltstående barnehager og ideelle barnehager på den ene siden og kommersielle kjedebarnehager på den andre siden. Slik ble det ikke, men uansett hvilken sammensetting det blir på Løvebakken etter valget, så er sannsynligheten stor for at flertallet ønsker et skille mellom ulike private barnehager da venstresiden sannsynlig vil gå enda lengre enn sittende regjering for å sikre at midlene blir i sektoren.


Noen vil da hevde at en slik differensiering er et skritt i feil retning. De store aktørene, inkludert flere kommuner, drifter nå i hovedsak større enheter. Dagens regelverk gir rom for stordriftsfordeler, som både private og kommunale barnehager utnytter. Dette gir større driftsmarginer, det vil si positivt driftsresultat og bærekraftig økonomi. En underfinansiert kommuneøkonomi har ikke noe annet valg enn å fokusere på effektiv drift. Hva er konsekvensen?




I perioden etter innføring av rammeoverføring til kommunene (2011-2020) har antall små barnehager (under 26 barn) blitt redusert fra 2007 til 1358, en nedgang på hele 649 barnehager eller 32%. Det har også vært en nedgang på nesten 9% av mellomstore barnehager (26-50 barn). Fravær av øremerkede statstilskudd har definitivt hatt store konsekvenser for små og mellomstore barnehager. Familiebarnehager har i perioden blitt halvert og disse funnene er en bekreftelse på tidligere påstander i åpent brev til kunnskapsministeren som var utformet som en krimroman. Debatten bør derfor løftes opp på et høyere plan hvor en ser hele sektoren under ett og de bakenforliggende rammene som former sektoren. Først da kan vi tilnærme oss og si noe om hva vi legger i begrepet kvalitet i barnehagen. Før vi begynner å male så må vi vite hvor stort kanvas vi har å male på. Vi kan få til mye med A4 kopiark, men det er fare for at det går i oppløsning og begrenser kreativitet og det er flott om vi vet hvilke andre verktøy vi har tilgang til i arsenalet som setter grenser utenfor eller innenfor hva vi ønsker å ramme som kvalitet.


”Alle barn skal få et like godt tilbud uansett hvor de bor og hvilken barnehage de går i”, sa kunnskapsminister Guri Melby i kick-off møte 5. mars 2021. Det er ikke tilfelle med dagens finansieringsordning hvor tilskuddene varierer mye fra kommune til kommune og små barnehager ikke klarer å overleve. Anne Lindboe sier i samme dialog møte at hun ønsker seg en mer konkret måte å kartlegge ved at en blir enig om noen faktorer som betyr noe for kvalitet. Steffen Handal leder i Utdanningsforbundet er engstelig for en utvikling som vil overfokusere på plan og systematisering som vil gi standardisering og komme i konflikt med ønske om mangfold og pedagogens autonomi i profesjonsutøvelsen.


I boken ”Kvalitetsutvikling i barnehagen” fra 2020 (side 44) legger Kjell Aage Gotvassli fram en definisjon på kvalitet:


”Barnehagekvalitet er de strukturelle og prosessuelle faktorer som hver for seg eller til sammen gjør at barna i barnehagen får et tilrettelagt tilbud i tråd med barnehageloven og rammeplanen.”


Altså må kvalitetsbegrepet i utøvelsen av pedagogisk praksis være knyttet til lovverket. Sektoren på tvers av ulike aktører er nokså samstemte i at dagens rammeplan er god hvor den både ansvarliggjør og gir muligheter for godt tverrfaglig arbeid ut fra egen praksis. En kan si at dagens lovverk er gode på å si hva vi skal gjøre for å få til kvalitet. Utfordringen er at noen av de strukturelle forutsettingene til å gjennomføre pedagogisk praksis og utviklingsarbeid ikke er til stedet. Det er umulig å effektivisere oss til kvalitet når grunnleggende faktorer som tid og nærvær er fraværende faktorer. Dette er nødvendige grunnsteiner i et hvert pedagogisk-didaktisk perspektiv som søker kvalitet og en god barndom. Dagens finansiering og lovverk er ikke gode nok til å gjøre lerretet stort nok hvor kvalitet nå kun har spillerom til å bli definert innenfor et A4 ark.


Standardisering en mulig løsning?

En kan godt løfte fram kompetanse som en avgjørende faktor for å få til bedre kvalitet, slik som Lindboe la fram med ønske om en forsterket pedagog og fagarbeidernorm. Vi vet at dette er positivt blant annet for kollegalæring, sosialt samspill og språkutvikling. Fokus på økt ledelseskompetanse er viktig for det hviler et større administrativt ansvar når en skal organisere en avdeling med flere ansatte slik som er tilfelle i de større barnehagene. Akkurat nå spiser dette lederansvaret opp nærvær med barn, og likevel teller de fleste store barnehager dette som en del av pedagogisk grunnbemanning. Det blir feil å se på kompetanse isolert og jeg nysgjerrig på hva Lindboe mener når hun sier at hun er mer interessert i å bruke pengene i sektoren klokt enn å innføre full bemanningsnorm hele åpningstiden. Hvilke "gode rutiner" er det som ikke stjeler tid fra barna bortsett fra 8 timers dag, en gordisk knute som få arbeidstakere er villige til å samarbeide om og hvor arbeidsgiver samtidig bør imøtekomme ansatte og ha ressurser til at de kan ha plantid uten at det reduserer bemanning på avdeling. Dersom vi skal tilnærme oss en standardisering for å bli mer effektive, så har vi ikke lært noen ting fra historien. Det er på tide at vi hopper bukk over Taylorismen i barnehagesektoren. Det er tross alt barn vi ”produserer”, unike og ulike hver og en og ikke standardiserte biler i en farge! Ikke gikk det så bra med arbeiderne heller som jobbet ved samlebåndet. Selv om de fikk økt lønn, så ble jobben monoton og repiterende med begrenset mulighet for innflytelse på egen arbeidsplass, med et resultatpress som gav både fysisk og psykisk stress. En industrialisering av barnehagetjenesten som vi nå ser konturene av er i strid med den nordiske barnsentrerte pedagogikken som har fokus på lekens egenverdi.


Jeg mener den nordiske barnehagekulturen ikke må utvannes da den er et konkurransefortrinn i vår oppvekstmodell sammenlignet med andre land som har mer fokus på ferdighetsmål. På hvilken måte? Fordi morgendagens yrker handler om mye mer enn å løse 2+2, bedre er å forstå at du og jeg er to. Utvikle mennesker som i felleskap løser utfordringer med kreativitet og entreprenørskap i skjønn forening med sirkulær økonomi. På tide med et pedagog politi?


Kompetanse + grunnbemanning + gruppestørrelse = kvalitet

Like viktig som kompetanse er faktorer som grunnbemanning og gruppestørrelse. Kunnskapsdepartementet skal ha honnør for at de setter søkelys på kvalitet i barnehagene, men jeg er redd mottakelsen blant mange bransjefolk kan være resignerte og oppgitte skuldre med en følelse av avmakt. Det blir nesten som å strikke en genser etter mønster. Du vet hvordan du skal strikke, men mangler en farge og bestiller i nettbutikken. Du får ingen ordrebekreftelse, og legger inn bestillingen igjen og dette gjentar seg noen ganger og du gir opp. Så noen dager senere får du mail om at du har en handlekurv i nettbutikken med forespørsel om du vil fullføre ordren. Du trykker på linken, men igjen så fungerer ikke nettbutikken og du får rett og slett ikke kjøpt garnnøstet, så du gjør det beste du kan og rakner opp garnet og strikker etter beste evne med det du har. Så dukker det opp en ny mail om at du fremdeles har et garnnøste i handlekurven og om du ikke vil fullføre ordren, men du har ikke lengre tillit til butikkens leveringsevne uansett hvor mange tilbud den kommer med. Myndighetene må derfor konkret vedta noe slik at vi kan ha tillit til at "alle barn skal få et like godt tilbud uansett hvor de bor og hvilken barnehage de går i”.


De ansatte har vært krystallklare i sin tale. De har bestilt sitt garnnøste i flere år nå. De trives i barnehagejobben. De vil gjerne ha bedre lønn, men i TALIS-undersøkelsen så finner vi at ansatte faktisk aller helst ønsker å redusere størrelsen på barnegruppene ved å øke antall ansatte over noe annet. Økt grunnbemanning blir da et kinderegg som gjør det mulig å redusere barnegruppene. Dersom ressursen er stor nok, så vil det også være mulig å tilby kompetanseheving og plantid slik at en skaper læringskultur i barnehagene samtidig som en klarer å opprettholde en forsvarlig bemanning på avdeling. Det vil sannsynlig føre til lavere sykefravær som ringvirkning og flere av kriteriene for å skape god kvalitet er da på plass. Så enkelt er det. Veier kommunenes selvråderett til å utforme et dårligere tilbud høyere fordi kommunereformen er underfinansiert? En minstesats burde i alle fall være et første skritt som må finansieres så kommunene igjen kan satse på faktisk kvalitet. Behovet til barnet er vel det samme uavhengig av hvor det bor og hvilket flertall det er i kommunestyret?


Små barnehager sliter mest.

Slik situasjonen er nå, så er det de små og mellomstore barnehagene som sliter mest da de ikke har samme mulighet til å redusere styrerressurs per årsverk og etablere store barnegrupper som de større enhetene der en ofte reduserer vikarutgiftene ved å sjonglere barn og voksne. I praksis betyr det lavere faktisk bemanningstetthet som er en negativ indikator på kvalitet. Det er det driftsmarginen i regnskapet i hovedsak gjenspeiler. Det er interessant å lese at barnegruppene i 2020 ikke ble mindre selv under gult nivå på trafikkmodellen. Noen barnehager har kanskje klart det, men sektoren i sin helhet klarer faktisk ikke å operere med selvstendige avdelinger uten at disse er definert utover en tradisjonell avdeling med tre voksne.


Akkurat nå er små barnehager på "rødlisten" over utrydningstruede barnehager. De er ofte lokalisert i mindre områder og kanskje siste skanse etter at nærskolen ble nedlagt. Med dagens finansieringsmodell har kommunene ingen annen mulighet enn å legge ned og slå sammen enheter. Det forsterker fortetting og fraflytting. Derfor bør debatten om kvalitet i barnehagen sees i lys av bærekraftige lokalsamfunn. Ønsker politikerne et mangfold av størrelse på barnehagene så må noe gjøres i går. Jeg spør derfor alle talsmenn og kvinner for oppvekst i sine respektive politiske parti: Hva har ditt parti gjort for å sikre et mangfoldig barnehagetilbud som gir bærekraftig økonomi i små og mellomstore barnehager de siste 10 årene?

  • Knut Thomas

Innspill framtidens barnehage. Jeg vil først takke for at departementet inviterer til dialog med hele barnehagesektoren om hvordan vi ønsker å utvikle barnehagetilbudet. Selv om en liten aktør kan føle seg maktesløs, så er det få andre land og kulturer med så lav terskel og avstand mellom utøvende myndighet og grasrota som i Norge. Det faktum at dette brevet vil bli lest gir meg en følelse av å bli lyttet til. Så er det ulike interessepolitiske krefter som trekker i ulike retninger i debatten. Derfor er det viktig at en unngår polarisering og belyser faktiske forhold knyttet til det vi vet om samfunnsutvikling og barnets behov, og i lys av dette ser på viktige faktorer for at barnehagene skal kunne yte en så god kvalitet som mulig på sine tjenester. Så får vi håpe at en i fellesskap blir enige om hva som er bærekraftig, hvor fokus på effektiv drift blir målt opp imot barnets behov og ikke minst barnehageansattes evne og kapasitet til å yte optimalt. Dette er komplekst og krever langsiktig tenkning. En visjon fram mot 2030 trekker de lange linjer og krever en analyse på hvordan samfunnet vil se ut og hvilket behov det vil ha. Dette er fakta som vi allerede ser konturene av:

  1. Et enda mer flerkulturelt samfunn - flere barn med fremmedspråk som morsmål samtidig som ressurser til språkstøtte reduseres og skal fanges opp i det ordinære barnehagetilbudet.

  2. En videre fragmentering av tradisjonell familiestruktur - økende andel foresatte som er usikre i foreldrerollen.

  3. Reduksjon i fødselsrate - behov for færre barnehageplasser, både i by (selvrealisering) og i landet forøvrig (fraflytting og urbanisering).

  4. Integrering av barnehagesektoren som en del av utdanningsløpet - fokus på ferdighetsmål som tidlig innsats for å unngå frafall i skolen.

  5. Teknologiske utviklinger kan gi nye muligheter (og fallgruver).

Flere av disse punktene er det vanskelig å gjøre noe med, slik som globalisering (punkt 1). Både punkt 2. og punkt 3. er trolig langtidseffekt av kvinnefrigjøringskampen med hovedfeste fra 70-tallet. Etableringen av et nasjonalt barnehagetilbud er en videreføring av dette.

Punkt 4 er kanskje mest betent hvor det er størst avstand mellom fagfolk og politikere. Årsaken til at jeg har satt økt fokus på ferdighetsmål som en trend, må sees i sammenheng med hvilke valg småbarnsforeldre tar når de velger barnehage for sitt barn og hvilke verdier som blir verdsatt i samfunnet for øvrig. Jeg har her valgt en hypotese om at usikre foreldre ønsker at sitt barn med å lykkes og at høyere utdanning og karriere er noe som de ønsker for sine barn. Forskning viser også at familier hvor foreldre har høyere utdanning har barn som i større grad også tar høyere utdanning enn i familier med lavere utdanning. Dette underbygger mine antagelser om at småbarnsforeldre i økende grad vil etterspørre barnehager som har fokus på ferdighetsmål og dermed vil politiske krefter kunne få sterkere støtte i kraft av gradvis endring i foreldrenes preferanser fra tidligere kun praktiske forhold knyttet til lokalisering og mer fokus på pedagogisk profil som styrker “skoleferdigheter”. Dette er noe som naturlig nok kommersielle aktører i sektoren vil være de første til å fange opp og sannsynlig være trendsettere. Det er foreldrene som har makten i kraft av frihet til å velge barnehagetilbud til sine barn. Dette forsterkes i et marked med overkapasitet på grunn av punkt 3. hvor barnehager som ikke klarer å tilpasse seg foreldrenes preferanser vil få færre søkere og økonomiske utfordringer. Punkt 5 kan forsterke økt fokus på ferdighetsmål med flere muligheter for automatiseringer, standardiseringer, kartlegginger og tiltak.

Dette kan gi kognitiv dissonans hos mange fagfolk som har forankret sitt pedagogiske grunnsyn på andre verdier. Kanskje er det heller ikke ønskelig for samfunnet forøvrig. Vi vet at vi vil stå overfor store utfordringer knyttet til en aldrende befolkning hvor det blir færre yrkesaktive i forhold til antall eldre. Det er få elever som tar yrkesfag og spesielt innenfor helsefag vil det bli et økende avvik mellom behov og hvor mange personer som blir utdannet. Kanskje ville samfunnet vært mer tjent med at barnehagene jobbet mer med relasjonskompetanse og verdier knyttet til å vise omsorg for andre? Kan vi indoktrinere omsorg? Dersom mennesker skal velge å jobbe med mennesker, så må dette verdsettes på flere nivå. Nå som all omsorg “institusjoneres” hvorvidt det er for små barn eller eldre, så er det viktig at brukergruppen blir behandlet med respekt og verdighet. Det krever visse rammebetingelser som gjør det mulig for de ansatte å jobbe med både hjertet og hodet uten at en opplever systemsvikt som går på tvers av grunnsyn.

Voksne i barnehagen er rollemodeller og barna speiler deres adferd og blir samfunnets minste men viktigste verdibærer. Organisering av tjenesten er derfor et punkt som er vesentlig med tanke på kvalitet. Det er veldig lite forskning som sier noe om hvordan småbarn på 1 år utvikler seg basert på variabler som antall barn og voksne barnet må forholde seg til i løpet av en dag i en barnehage. Vi vet generelt noe om stressnivå hos småbarn. Vi vet mye om hvor viktig god tilknytning i ung alder er for videre utvikling. Bemanningsnorm og pedagognorm er skritt i riktig retning, men er i seg selv ikke sterk nok til å sikre god drift hele dagen. Det er for stort avvik mellom foreldrenes behov for åpningstid og regulert arbeidstid hos ansatte som gjør at det blir for tynn bemanning store deler av barnehagedagen og bruk av fellesbaser og flere overganger. Dette er uheldig, spesielt for små barn som kanskje mister sine trygge voksne før de blir hentet. Sektoren skulle vært enda mer regulert når det kommer til utforming av småbarnstilbudet, for eksempel med en bemanningsnorm på 2 barn per voksen for barn under 2 år. Gjerne også maks antall barn i barnegruppa (definert som antall barn barnet må forholde seg til i løpet av en hel barnehagedag). Barnehager som har klart å holde isolerte avdelinger som ikke har vært for store, har erfart mindre sykdomsfravær som følge av at en reduserer kryssmitte mellom avdelingene.

Sakens kjerne er at det ikke er finansiering til å sette inn vikar når det er plantid og møter. Noen har løst dette ved å benytte såkalte samarbeidsavdelinger der en i en periode slår sammen barnegrupper slik at voksne kan gå i fra. Nyere barnehager organiserer disse samarbeidsavdelingene like godt som en stor avdeling, for eksempel med 6-8 voksne der en deler inn i mindre barnegrupper hvor pedagogene kan gå kortere midtvakter og ta ut ubunden tid. Når det da i tillegg praktiseres lønnet pause hvor ansatte må være på tilkalling for å kunne gå kortere vakter, så må barnehagetilbudet i større grad tilpasse seg voksnes behov enn barnets. Resultatet er dårlig bemanningstettethet gjennom dagen og utslitte voksne og mye stress. Når det da i tillegg ikke settes inn vikarer men heller sjonglerer voksne og barn i mellom barnegruppene, blir det utfordrende både å få kontinuitet i arbeidet og utfordrende for sårbare barn som er mer følsomme for endringer i barnegruppa og svakere relasjon til flere voksne. Det er gjort altfor lite forskning på den voksnes rolle i forhold til kvalitet. Ikke bare i form av kompetanse, men hvordan den voksne faktisk har det.

Vi er i dag livende redd for å la barn være hjemme, men vi bør være like engstelig for hva som skjer i barnehagen når ansatte over tid ikke strekker til.

Vi vet at sektoren sliter med høyt sykefravær og høy turnover. Mange klarer ikke å stå i arbeidet til pensjonsalder, selv om de skulle trives. Derfor er det viktig at myndighetene ser offentlig finansiering av sektoren inkludert utgifter gjennom Nav systemet slik at reduserte utgifter gjennom Nav på kort og lang sikt kan være en effekt som følge av økt bemanning. Skal myndighetene lykkes med å få bedre og jevnere kvalitet i barnehagene, så må det være rom for både å ivareta nok voksne på avdelingen i løpet av dagen og tid til utviklingsarbeid i tillegg til ordinær plantid. Derfor er det viktig at styrerressurs ikke blir utvannet i større barnehager og da særlig i offentlige som legger rammene for hva private har mulighet til å gjøre pga finansieringsmodellen. Dagens lovverk sikrer ikke hverken stedlig eller fast forholdstall mellom årsverk i grunnbemanning og styrerressurs.

Moderasjonsordninger Moderasjonsordningene fungerer ganske bra. En bør her også inkludere kostpenger da det er stort sprik mellom barnehager som ikke har mattilbud og barnehager som har full kost som kan ha en uheldig sosial vridning. Alternativt kan en økt bemanning fange opp finansiering av fagperson med matlaging i barnehagene. Etter hvert som vi beveger oss inn i en sirkulær økonomi vil det komme flere utleie tjenester også mot småbarnsforeldre som kanskje blir tilbudt som en forlengelse av barnehagen. En bør her vurdere å se på løsninger som også inkluderes i moderasjonsordningene slik at alle får tilgang på et felles gode. Det er krefter som ønsker en effektiv drift for å få mest mulig igjen av pengene. Det er forståelig, men dersom dette gjøres alene i kraft av stordriftsfordeler som ikke ivaretar forsvarlig når det kommer til faktisk bemanningstetthet, styrer og pedagogressurs, så er en slik standardisering uheldig, selv om en klarer å opprette et tilbud med flest mulig oppholdstimer per skattekrone. Langtidseffekten er stress og utslitte ansatte som ikke klarer å stå i arbeidet. Det er begrenset hvor lenge en kan prestere over tid når ikke alle er på jobb og det ikke settes inn vikar. Ikke alle mennesker er like tilpasningsdyktige i en driftsform som krever fleksibilitet.

Kvalitet Vi kan ha visse parametre som setter rammer for hva vi kan forvente av kvalitet på tjenesten. Den eneste standardiseringen vi bør ha, er ressurs til økt pedagogtetthet (50%) og rom for kontinuerlig utviklingsarbeid uten at barna betaler prisen i form av redusert bemanning på avdeling. Dette bør forankres i et maks antall barn i barnegruppen gjennom en barnehagedag. Dekning av ressurs til voksenressurs på avdeling ved plantid må finansieres!

Det er ønske om kortere arbeidsdag hos ansatte. Det kan gjøre at flere kan stå i arbeid lengre, men skaper utfordringer med tanke på foreldrenes behov for åpningstid. 8 timers arbeidsdag kan være en løsning som gir bedre kvalitet på tjenesten, men samtidig er det fare for at enkelte ansatte med egne barn kan føle at de får mer tidspress på hjemmefronten. Hjemmekontor og ny teknologi kan bidra til at hjem med to foreldre kan redusere åpningstiden noe, men i utgangspunktet må det settes inn mer ressurs for å redusere stress på avdelingene og gi tilbud til familier som har lengre behov, enten på grunn av reisetid, lange og varierende vakter, aleneforsørger eller andre årsaker.

Opplevd kvalitet er subjektivt. Det vil til enhver tid være barn som ikke trives i barnehagen, selv om barnehagen har både kompetanse og nok voksne. Her bør det forskes mer. Hva er prisen for at barnehagene har monopol på barndom? Vi beveger oss vekk fra tradisjonell forsørgerrolle i hjemmet. Ikke vil vi gi foreldre dårlig samvittighet heller som er i en posisjon at begge foreldre må jobbe, ikke nødvendigvis på grunn av kvinnefrigjøring men et boligmarked som tvinger begge foreldre ut i arbeid. Dagens utdanningssystem hører på mange måter til industrialiseringen som et slags samlebånd. Vi har både kunnskap og teknologi som tilsier at vi bør revitalisere muligheter for et mer tilpasset undervisningstilbud som tør å ha barnets perspektiv på individnivå gjennom hele oppvekstløpet i samarbeid med hjemmet og næringslivet. Sannsynlig vil nye generasjoner utfordre dagens system og søke løsninger utenfor et standardisert undervisningsopplegg. Vil myndighetene prøve å regulere bort denne utviklingen, eller være med å legge til rette? En bør være åpen for strukturendring som tilpasses fremtidens behov og finne en struktur som fungerer både på individ og samfunnsnivå. Sannsynlig vil den offentlige skolen måtte konkurrere i større grad med private alternativ, kanskje i former som vi ikke har sett per i dag.

Det vil være viktig at det mangfoldige barnehagetilbudet blir ivaretatt hvor det blir tilrettelagt en ramme for god kvalitet uansett størrelse på barnehagene slik at de kan gi stabile og trygge miljø som kan fasilitere og styrke kreativitet, medmenneskelighet og kjærlighet. Nok voksne med god kompetanse og mulighet for kompetanseutvikling uten stress er nøkkelfaktorer. Da er vi på god vei. Spesielt dersom ekstra tilrettelegging i større grad legges inn under det ordinære tilbudet slik vi ser er tilfelle i oppvekstsektoren. Dette kan finansieres direkte gjennom å fryse rammen til oppvekstsektoren på statsbudsjettet selv om barnetallet går ned. Indirekte vil også reduserte utgifter til Nav i form av at flere mennesker klarer å stå i arbeidet samt lavere sykefravær være med på dekke kostnadene. Her er det også mulig å stimulere barnehagene og finne gode løsninger i fellesskap sammen med ansatte. Kanskje i felleskap utfordre hypotesen om fokus på ferdighetsmål og gi den oppvoksende småbarnsgenerasjonen mulighet til å kjenne trygghet i foreldrerollen og hva som faktisk er viktige verdivalg for barnet og hvordan barnehagen bør legge til rette for det.


Vi gjør også oss selv en stor bjørnetjeneste dersom foreldregruppa ikke er en del av samarbeidet om å finne et bærekraftig samfunn og barndom. Familien er nøkkelgruppen og vi bør være varsomme i utformingen av et tilbud som ikke er fundert på foreldrenes ønsker.